Kategoriarkiv: PORTRETTET

PETTER MAUS, Operaklubbens første æresmedlem, er gått ut av verden.

Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnementsforestillinger og etterarrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Petter bisettes tirsdag, 17. september, kl. 14:30, fra Vestre Gravlund Nye Kapell.

Styret i Operaklubben

IMG_4262

PETTER MAUS, Operaklubbens første æresmedlem, er gått ut av verden.

Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnements-forestillinger og etter-arrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Petter bisettes tirsdag, 17. september, kl. 14:30, fra Vestre Gravlund Nye Kapell.

 

Styret i Operaklubben

Månedens portrett: Rita Thereze Ziem

Tekst: Karin Koch.

Foto, bilde ovenfor: Tevje Akerø

Rita Therese Ziem tar gjerne en nystemt Cithar i Hænde og synger Bergens sangen, hennes fødebyes velkjente sang. Hennes operarepertoar forøvrig omfatter både høye lyriske mezzo-roller og enkelte sopranpartier.
Hennes far drev et radio- og TV-verksted i Bergen. En av kundene hans, en eksentrisk eldre operasangerinne, kom stadig innom med sin gamle video- og kassettspiller. Tross farens manglende interesse for opera, fikk sangerinnen bearbeidet ham så han begynte å ta sangtimer. Snart var han bitt av basillen. Ikke bare det; operasangerinnen overtalte ham også til at 8-årige Rita Therese begynte med privattimer. De øvde hjemme i hver sin ende av huset og holdt på å drive moren fra forstanden. Som bergenser var Sissel Kyrkjebø i utgangspunktet Rita Thereses store inspirasjonskilde, men hun måtte vike plassen for Kiri te Kanawa og Cecilia Bartoli, sistnevnte hadde en helt spesiell plass siden hun hadde stort, krøllete hår – akkurat som henne selv. Rita Therese øvde flittig. Hun fikk tidlig være med å opptre bl.a. på sommerkonsertene på Ulrikkens topp; store opplevelser for en liten, men ambisiøs sangerinne.

Etter musikklinjen på Langhaugen videregående skole kom hun inn på både Griegakademiet og Norges musikkhøgskole – NMH. Valgets kval var vanskelig. Det ble NMH og Oslo med et stort og rikt musikkliv. Et valg hun ikke har angret på. Rita Therese ble tatt godt i mot av professor Barbro Marklund som både var hennes hovedsanglærer i mange år og en uvurderlig støttespiller. Det tredje studieåret var spennende som utvekslingsstudent til Leipzig og London. Høydepunktet var å synge La Fortuna i Monteverdis opera Poppeas Kroning, regissert av Paul Curran ved Royal College of Music.

 

Portrettet, Rita, finalister

Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, den nasjonale finalen. Foto: Robin Røkke Johansen

I 2007 fikk Rita Therese 1. pris i sang i Ungdommens musikkmesterskap og 2. pris i den nasjonal finalen i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Samme høst, ett år før fullført Bachelor ved NMH, begynte hun ved Operahøgskolen, KhiO. Her fikk hun bryne seg bl.a. som Cherubino, i Mozarts Figaros bryllup, Dorobella i Mozarts Cosi fan tutte, Adalgisa i Bellinis Norma, Erika i Samuel Barbers Vanessa og Komponist i Strauss’ Rosenkavaleren. Hun gestaltet også hovedrollen i Bizets Carmen i full scenisk versjon med Sagene Janitsjarkorps. Hun var semifinalist både i Wilhelm Stenhammar International Music Competition i Norrköping (2008) og Hans Gabor Belvedere sangkonkurranse i Wien (2012).

Dette var en rik tid i Rita Thereses liv med stor blomstring og medgang. Mange dører åpnet seg. Hun mottok flere stipendier bl.a. fra Ruud-Wallenbergs Fond, Tom Wilhelmsens Stiftelse og ulike Bergens fond. Dette ga henne økonomisk ryggrad til å reise rundt å prøvesynge. Hun elsket det! Før hun fullførte KhiO, sang hun Kjøkkengutt i Dvoraks Rusalka ved DNO&B. Hun fikk 1 års stipendiatperiode ved DNB&O og gestaltet Kunstgewerblerin i Alban Bergs Lulu, blomsterpike i Figaros bryllup og Cherubino i familieforestillingen, Forhekset, Syster og Hulder i Grieg/Olav Anton Thommassens Veslemøy synsk, samt Une Patre og La chauve i Ravels L’enfant. For Rita Therese var det en ubeskrivelig lykke hver dag å kunne gå inn i Norges vakreste bygning og mest attraktive arbeidsplass. Andre spennende oppdrag fikk hun gjennom sangeragenturet Eliasson Artists Stockholm, bl.a. Mercedes i Carmen på Skjæret, Pippo i Rossinis La gazza ladra på Läckö slottsopera og Filharmonien i Gøteborg. Rita Therese var medlem av prestisjetunge Operastudioet ved Zürichoperaen i Sveits 2011-2012 hvor hun bl.a. gestaltet Rosina i Rossinis Barberen i Sevilla.

Portrettet, Rita, La Cenerentola

La Cenerentola, BNO, 2012

 

Etter medgang kommer motgang, sies det. Rita Therese fikk til fulle oppleve en forelders verste mareritt. I januar 2016 fant hun sin 17 måneder gamle baby livløs i sin egen seng, død under tragiske omstendigheter grunnet en meningsløs sykehussvikt. En slik tragedie kan knapt beskrives. Alt raknet. Rita Therese fikk hjelp, et møysommelig arbeid. Gjøril Songvoll, som vi portretterte i juli i fjor, var en enormt viktig venn og støttespiller. Hun engasjerte og oppmuntret Rita Therese til å synge på Åpningskonserten ved Oslo Operafestival, og i oktober samme år sto hun igjen på scenen. En stor personlig seier etter tapet. Bergen Nasjonale Opera, BNO, har også gitt hjertevarm støtte. Etter å ha gestaltet Askepott i Rossinis La Cenerentola i 2012 var det stort å få være tilbake i rollen som Hans i Engelbert Humperdincks Hans og Grete sesongen 2017/2018. Operaklubbens medlemmer har hatt gleden av å høre Rita Therese synge på våre Julekonserter i 2017 og 2018.

Portrettet, Rita, Hans og Grethe

Hans og Grete, BNO 2017/2018

 

Rita Therese har erfart at motgang og tragedie har endret henne. Hun sier det har tvunget fram nye perspektiver og en dypere forståelse av både livet og kunsten. Hun har blitt mer kompromissløs på de viktigste prioriteringene og langt mer bevisst på at tiden vår er begrenset. Hun har på ny blitt mor til verdens skjønneste jente. Allegra er nå 14 måneder. Sin unge alder til tross er det ikke få konserter hvor hun har sittet på første rad og klappet begeistret. Sammen fyller de hverdagen med dans og musikk.

Etter å ha frilanset i mange år har Rita Therese lært at livet som sanger er uforutsigbart. Stille perioder alternerer med hektiske. Hun ønsker å leve i nuet, gripe mulighetene, realisere egne ideer og tørre å utforske nytt repertoar og nye sider ved seg selv som sanger og kunstner. Hun ønsker å fordype seg mer i Wagner, Verdi, Puccini, Mahler og Strauss samtidig som hun gjerne gestalter Carmen igjen og lar seg villig smitte av Rossinis boblende energi og overskudd. Hun har flyttet tilbake til Bergen, er veldig stolt av alt som skjer på BNO og ser fram til videre samarbeid der bl.a. på Operafest i høst og under Festspillene 2020.

Etter regn kommer sol, sier Rita, og konstaterer at selv om sorgen alltid vil ha sin del i hjertet hennes så smiler solen igjen til den vesle familien. Rita Therese har takket ja til å synge for oss også på vår kommende Julekonsert 28. november. Vi ser frem til et gledelig gjensyn og gjenhør da. Operaklubben ønsker henne hjertelig velkommen tilbake og lykke til videre.

Portrettet, Rita og Allegra

Rita Therese og Allegra. Foto: privat

 

Månedens portrett: Lydia Hoen Tjore

Tekst: Karin Koch.

Lydia Hoen Tjore trådte sine barnesko på den lille øya Radøy nord for Bergen.  Hun og hennes tre søsken vokste opp med foreldrene på farsgården.  Musikken har vært en viktig del av hennes liv fra hun var en neve stor.  Lydia spilte kornett i skolekorpset.  På kulturskolen spilte hun piano og sang.  Hennes mor, Ann Christin Hoen, var Lydias første sanglærer, og den dag i dag er hun med på prøverommet.

Lydia finalen UKM 13 år 2008 Foto privat
Lydia, finalen UKM 13 år 2008. Foto: privat.

13 -årige Lydia ble tatt opp på Griegakademiets unge talenter i Bergen. Her ble Hilde Haraldsen Sveen svært viktig for henne, både som læremester og til inspirasjon. Allerede da var Den Store Drømmen klar; Lydia bare måtte synge!  Hun håpet å utvikle seg og få stemmen til å bli best mulig. Drømmen var å få til dette gjennom å gjøre en nasjonal- og internasjonal karriere, stå på de store operascenene, få mulighet til å jobbe med de aller beste dirigentene, regissørene, musikerne og sangerne og være del av de mest spennende prosjektene rundt om i verden.  Hun deltok og fikk andreplassen i Norske Talenter 2009.

Da hun begynte på videregående skole ble det trangt om tiden, døgnet hadde ikke timer nok til både skolegang, lekselesing og øving. Hun tok konsekvensen av tidsklemma og meldte seg opp  til eksamen i alle fag på videregående skole som privatist. På den måten frigjorde hun tid til audition på ulike konservatorier, til oppdrag i inn- og utland,  i Tanzania, Mosambique, Nederland, Tyskland m.fl.  Leksebøkene var med overalt. Pappa også.  De hadde gode og dype samtaler av både faglig og mellommenneskelig karakter, og eksamenene og reisene gikk bra. Hvilken dedikasjon til musikken, og hvilken bragd!

Despina Narnia Festival 2015 Foto Privat
Despina, Narnia Festival 2015. Foto: Privat.

Lydia kom inn på både Griegakademiet, Norges Musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København.  Hun valgte sistnevnte og startet som 17-åring under professor Susanna Eken.  I løpet av de neste 6 studieårene fullførte hun en bachelor, en master og Operaakademiet ved Det Kongelige Teater.  Det er kanskje unødvendig å fortelle at hun var en av de yngste noensinne til å gjøre dette.  Som om dette ikke var nok, har hun hver sommer etter fylte 15 pakket kofferten og deltatt på sangkurs og festivaler i Italia og USA.  Språkkurs i Italia har det også blitt tid til. Hun ville skaffe seg all den erfaring hun kunne få, og har bl.a. sunget hovedrollene i Mozarts operaer, som  Susanna i Figaros Bryllup, Donna Elvira i Don Giovanni og Despina i Cosi fan tutte ved Narnia Festival i Italia.   Håpet hun hadde om å treffe flere sangere på egen alder ble ikke oppfylt, men hun traff mange dyktige musikere og sangere som ga inspirasjon og bidro til å forme hennes sangfaglige utvikling som sopransolist.  Hun medvirket i Rigoletto og Alcina ved Den Kongelige Opera, København i sesongen 2017/18.

Zerlina debut DNO 2018 FotoErik Berg
Zerlina, debut DNO 2018. Foto: Erik Berg.

Etter så lang tid i utlendighet og i så ung alder, var det en stor glede for Lydia sist sommer å komme tilbake til Norge hvor hun nå er solistpraktikant i DNO&B for sesongen 2018/19.  Hun kan ikke få fullrost Operaen som har slikt et tilbud til nyutdannede operasangere. Allerede i august gestaltet hun Zerlina i Mozarts Don Giovanni.  Det var en fantastisk opplevelse for henne å stå på vår nasjonale operascene. Som perler på en snor har hun sunget i Il Tabarro, sunget Suor Genovieffa i Sour Angelica og Belinda i Dido og Aeneas i DNO&B.  Prøvene på Tryllefløyten er i full gang.  Her skal hun synge rollen som 1. dame.  Det ser vi frem til.  Høydepunktet hittil denne sesongen var hennes debut som Adina i  Elskovsdrikken.  Lydia var egentlig satt på produksjonen som cover, men da rolleinnehaveren forstuet foten, fikk hun en sen kveldstime en telefon fra Operasjefen som ba henne steppe inn dagen etter. Lydia sier selv at de dyktige sangerne i castet og hele teamet rundt produksjonen skal berømmes for at det gikk så bra.  En helt spesiell takk gir hun til Gudrun Glette.  Hun var regiassistent på produksjonen og fulgte Lydia som en skygge hele dagen.  Etter endt dyst var Lydia overveldet av all støtten hun fikk fra sine kollegaer i DNO&B.  Dette gjaldt ikke bare den dagen, sier hun. Hverdagen ved DNO&B er travel, men hun opplever at hennes kollegaer daglig gir av seg selv i prøvesalen, og at hun helt fra start har blitt tatt imot med varme og omsorg.  Det å være operasanger kan være et ensomt yrke.  Det oppleves derfor ekstra godt å være en del av et solistensemble som er på Operaen fast, for slik kan man bygge et stødig og trygt miljø som ikke bare betyr mye for sangerne, men også for operamiljøet i Norge generelt.

Sin unge alder til tross, er Lydia en erfaren solist.  Hun har deltatt ved utallige ulike konserter og har sunget for Den Danske og Den Norske Kongefamilien flere ganger.  På Operaklubbens julekonsert 2018 sang hun for oss. Vi fikk bl.a. høre utdrag fra Elskovsdrikken og When you wish upon a star hvor hun akkompagnerte seg selv. Det var en stor opplevelse for våre medlemmer. Med målbevisst jobbing har det meste gått på skinner for Lydia.  Hun ser ikke på som en selvfølge.  Hun elsker jobben og alt det fører med av glede, svette og tårer, og håper å kunne leve Drømmen ut resten av livet. Vi vil med stor oppmerksomhet følge henne videre på ferden og  ønsker Lydia hjertelig velkommen tilbake til Operaklubben.

 

Foto Mirco Palazzi
Foto: Mirco Palazzi

 

 

 

 

Petter Maus: Operaklubbens første æresmedlem

På Generalforsamlingen 23. februar endret Operaklubben vedtektene sine slik at Styret nå har muligheter til å utnevne æresmedlemmer.

Styret ønsket å utnevne Petter Maus som Operaklubbens første æresmedlem.

Styreleder Stefan Axelson sa i den anledning noen ord hvor han bl.a. nevnte at nå var tiden kommet hvor Petter av helsemessige årsaker måtte trekke seg fra Operaklubbens styre. Petter ble valgt inn i styret i 1988 – det er mer enn 30 år siden! Petter ble umiddelbart utnevnt til nestleder, et verv han har beholdt til denne dag. Petter har gjort en flott innsats i alle år, selv da sykdommen begynte å sette ham tilbake kom han med interessante utspill og ideer. Stefan sa også at vi kommer til å savne Petters utspill og kommentarer på styremøtene.

Petter ble overrakt blomster til stående applaus.

SIV ODA HAGERUPSEN – MÅNEDENS PORTRETT I OPERAKLUBBEN

Portrettert av Karin Koch

Siv Oda
Siv Oda som Eboli i Don Carlos, fra Opera på Skäret i 2018

Siv Oda het hun og sang da hun ble født ……. Det sies i familien hennes at hun sang lenge før hun kunne gå, og i en alder av 6 år bestemte hun seg for å bli operasanger. Det skjedde etter besøk hos nabokona som hadde TV stående på i stua, mens hun selv var ute og jobbet i hagen. Denne spesielle søndagen sendte de Puccinis opera Madama Butterfly. Siv Oda ble sittende foran TVen som fjetret. Hun ble fanget inn i den vakre og mektige musikken, i den hjerteskjærende historien, i de fargerike kostymene; frøet, interessen, engasjementet og viljen til selv å bli operasanger var sådd.

Siv Oda Hagerupsen kommer fra tettstedet Kvarv i Nordland. Hun ble født inn i en arbeiderklasse-familie med musikkglade amatører. De boltret seg innenfor et bredt repertoar som strakk seg fra fra Jimi Hendrix, Eric Clapton og Rolling Stones til klassisk musikk. Det var langt fra heimen til operascenen, men de første stegene kom som solist i skolekorets konserter i barneskolen. Den store sanginteressen gjorde at hun stakk seg litt ut og ble ertet av medelevene. Denne motgangen gjorde Siv Oda bare sterkere i sin drøm om å bli operasanger. Hun opplevde det nesten som et kall, ønsket om  å uttrykke seg gjennom musikk og teater var en fundamental drivkraft. Hun siterer Hanne Krogh som pleier å si; «Jeg kunne ikke velge å bli artist, jeg måtte i så fall ha valgt å ikke bli artist.»

 

oda 2

 

Veien videre gikk igjennom språklinjen på gymnaset, en annen stor interesse hun har. Deretter fulgte Bodø Lærerhøgskole med en årsenhet i musikk. Den pedagogiske skoleringen hun fikk der åpnet døren til 3-årig sangpedagogisk utdannelse ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø. Så fulgte et år med Teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, og hun begynte hun å synge i Operakoret ved Den Norske Opera. Siv Oda kom inn på Operahøgskolen og var del av det første kullet hvor de tok inn bare fire studenter hvert år i stedet for 10 som tidligere.  Hun hadde tre fantastiske år der. Samarbeidet mellom Operahøgskolen og Den Norske Opera  ga studentene en gyllen anledning til å prøve seg. I avgangsåret ble de utplassert i roller ved DNO. Siv Oda fikk rollen som 3. Dame i Tryllefløyten, ved barneoperaen Mini-Tryll og gestaltet Mercèdès i Carmen på turne. Etter endt utdanning fikk hun flere roller ved DNO; først Marcellina og så Cherubino i Figaros Bryllup, både på hovedscenen og på turne, deretter rollene som Nicklausse, Musen og Stemmen i Hoffmanns Eventyr på turne. Hun var en av solistene på DNOs juleplate fra   Hjem til Jul og sang Mercèdès i Carmen da den for siste gang ble satt opp på hovedscenen i «Gamleoperaen» I Folketeateret. Siv Oda gir honnør til Bjørn Simensen som en veldig god operasjef som ga norske operasangere muligheten til å få roller ved DNO!

h4
Elisabeth Teige som Cio Cio San og Siv Oda som Suzuki, fra Madama Butterfly. Fra Opera på Skäret i 2017.

Siv Oda har sunget mye på distriktsoperaene i Norge og sunget med alle symfoni- orkestrene vi har. Hun har sunget utdrag fra Verdis operaer på en gallakonsert i l’Opera de Montrèal i Canada og gjort konserter i St. Petersburg og Murmansk i Russland. På Sveriges største sommeroperafestival, Opera på Skäret, hadde hun i 2017 gleden av å gestalte Suzuki i Madama Butterfly, mens hennes gode venninne Elisabeth Teige var en av to som spilte Cio-Cio San. Sommeren 2018 gjorde hun rollen som Eboli i Don Carlo der. Denne rollen hadde hun drømt om i 10 år og er takknemlig for at Opera på Skäret ga henne muligheten. Operaklubbens medlemmer husker sikkert at hun og Yngve Søberg sang for oss på vårt etterarrangement 13. oktober 2018; to av våre dyktige sangere, Yngve rett fra kjempesuksess som Rigoletto i Firenze og Siv Oda rett fra kritikerhyllet suksess som Eboli i Don Carlos.

h3
Siv Oda som Eboli i Don Carlos, fra Opera på Skäret i 2018

Siv Oda er takknemlig for alle de gode coacher og sangpedagoger som har kommet i hennes vei og som hun har lært mye av.  Spesielt vil hun nevne Svein Bjørkøy, hennes sangpedagog på Operahøgskolen, som ga henne en solid, sunn sangteknikk og Elizabeth Norberg-Schulz som har vært hennes sangpedagog etter Operahøgskolen.  Hun ga stemmen hennes et nytt «gir» med sin bunnsolide bel-canto teknikk og åpnet for et større fag;  Mascagni, Verdi og etterhvert også litt Wagner.

h1
Siv Oda som Eboli i Don Carlos, fra Opera på Skäret i 2018

Siv Oda pleier å si at drømmerollen er den hun jobber med for øyeblikket, men hun innrømmer at hun mer enn gjerne gjør Eboli igjen, gjerne også Amneris og flere roller i faget. Det er roller som er midt i blinken for stemmen hennes slik den har utviklet seg nå. Oppgaver i Europa er fristende, DNO&B likeså.

h2
Elisabeth Teige som Cio Cio San og Siv Oda som Suzuki, fra Madama Butterfly i Kristiansund 2013

Siv Oda innviet året 2019 med å synge Nyttårskonsert i Bølgen Kulturhus i Larvik. I februar blir det Operagalla med Roma Sinfonietta i Stavanger Konserthus og Sandnes Kulturhus. Hun skal synge rollen som Marthe i Gounods Faust med Trondheim Symfoniorkester og Opera. Hun gleder seg til å jobbe sammen med en stor gjeng gode, norske kollegaer og berømmer Randi Stene som en dyktig casting director som ofte bruker norske sangere. Siv Oda er også engasjert i en god rolle i oktober.  Hun røper at det er her i Norge, men mer vil hun ikke si. Operaklubben ønsker henne all mulig lykke til videre, og vi gleder oss til å høre mer av henne.

 

Bjørn Simensen – Kongen av Operaen i Bjørvika

Portrettert av Harald Vengene

La oss ta det viktigste først:
Det er Bjørn Simensen om har æren for at det ble et operahus i Bjørvika

Bjørn Simensen har klart det ingen trodde var mulig. Han har i sine to perioder som operasjef bestilt 12 nye norske operaer, han har klart å trekke store nye publikumsgrupper ved hjelp av nyskapende forstillinger og ikke minst har han klart å overbevise både det norske folk og myndigheter om at man må bruke 3,3 milliarder kroner på å bygge et nytt operahus. – Operaen er for alle, men ikke for alt, sier Simensen om sin strategi for å sette opera på dagsordenen i Norge.
Bjørn Simensen har hatt to ulike karrierer; begynte som pressemann og sjefredaktør i Dagbladet 1990-1995. I mellom tiden har han vært kultursjef i Sandefjord, direktør for symfoniorkesteret og konserthuset i Gøteborg og 1984-90 sjef for Den norske Opera;  en stilling han innehadde på nytt fra 1995-2008.

91efd845-4479-4c1f-a774-0794c087092c

Simensen vokste opp på Lillehammer, og etter realskolen gikk han journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole og tysk folkehøyskole i Rendsburg. Journalistkarrieren startet i Sunnmørsposten 196 etter et kort opphold i Fredrikstad Blad. Årene i Ålesund gjorde ham engasjert i kultur-og musikklivet. Da han kom til Oslo i 1972 for å arbeide som stortingsmedarbeider i Venstres Pressekontor, begynte han å studere ved Østlandske Musikkonservatorium samtidig som han tok privattimer i sang hos Olaf Eriksen, professor Paul Lohman og Nicolai Gedda.   Hans debut som sanger skjedde i Sandefjord 1978.

Fra 1973 til 1980 var Simensen kultur- og kinosjef i Sandefjord.
Dette har kjennetegnet hans senere virke som direktør for store kulturinstitusjoner; ikke minst som sjef for Den norske Opera har Simensen lagt vekt på å koble det nasjonale med det internasjonale i en fruktbar kombinasjon under slagordet “en kulturinstitusjon som bare er nasjonal, blir provinsiell, og en som bare er internasjonalt orientert, blir hjemløs”.

1980 ble Simensen ansatt som sjef for symfoniorkesteret i Göteborg. Sammen med sjefdirigenten Neeme Järvi løftet han i de følgende årene orkesteret frem til å bli det ledende symfoniorkesteret i Sverige. Orkesteret, som i Simensens sjefstid nådde full symfonisk besetning, fikk også en internasjonal karriere med svensk og nordisk repertoar i grammofoninnspillinger og på turneer.

1984 ble Simensen hentet til Den norske Opera. Hans ønske var å åpne dørene for gjestesangere, gjestedirigenter og gjesteregissører, og i hans tid har størrelser som José Carreras, Plácido Domingo, Luciano Pavarotti og en lang rekke andre gjestet operaen.
Han vakte oppsikt da han som den tredje operasjef i verden forlangte at operaforestillingene skulle fremføres på originalspråket med oversettelse via tekstmaskin. Senere er dette blitt vanlig overalt.

Simensen gjorde seg også bemerket ved at han bestilte nyskrevne operaer fra norske komponister.

I begge sine perioder som operasjef har Simensen lagt vekt på at operaen som en av de tunge kulturinstitusjonene har forpliktelse til å kommunisere tett med samfunnet, mediene og det politiske miljøet. Han har engasjert ulike samfunnsgrupper, barn og unge, innvandrere, til å uttrykke seg gjennom musikk ut fra det gamle zuluordtaket “Der det synges, kan du trygt slå deg ned”. Blant norske sangere som er sprunget ut av Den norske Opera i hans tid er Solveig Kringlebotn.

images-11

Bjørn Simensen ble 3. desember 2007 utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske St. Olavs orden for sin innsats for norsk opera og den 27. september 2008 ble han Årets Oslo-ambassadør.
Han er også ridder av 1. klasse av den svenske Nordstjärneorden.

Vi anbefaler alle våre medlemmer å kjøpe Simensens bok.

Den er full at gode anekdoter og historier og er veldig underholdende. Dere vil garantert ikke bli skuffet.
Selve biografien Operasjefen er ført i pennen av journalist og forfatter Ottar Julsrud.

Operabygget i Oslo feirer i disse dager sitt tiårsjubileum, og i boken Operasjefen forteller Bjørn Simensen om den lange veien frem til Bjørvika-åpningen i 2008. Simensen har en stor del av æren for at det omsider kom tilstrekkelig politisk trøkk bak den nær 200 år gamle drømmen om et norsk operahus.
Derfor siterer vi noen få anekdoter fra denne boka i det som nå følger.

I et debattprogram på TV om etablering av operaen i Bjørvika hvor Simensen deltok, sa Vennerød til Knut Skram at han ikke skjønte hvorfor skattebetalerne måtte punge ut for at han skulle få drive med hobbyen sin. Simensen forsto godt hvorfor Skram, en hardtarbeidende kunstner gjennom tretti år, ble sint da!
På den annen side var det viktig at denne debatten kom ut til folket. Det holder ikke å argumentere kun ovenfor komponistene og kunstnerne. Vi måtte få folket over på vår side, ellers ville politikerne aldri tørre å vedta en såpass stor investering.  Men det må kanskje tilføyes at ingen politikere har jublet over at vi får en opera, Lahnstein sa jo selv at ikke akkurat bølgen hadde gått i Senterpartiet da operabyggingen ble vedtatt.

 

Er det en tenor i salen?
I en oppsetning av Tosca på 80-tallet var det Anna Shafajinskaia som sang tittelrollen, og hun svinset forelsket rundt sin Cavaradossi som på sin side ikke var særlig interessert i handlingen.  Han ar livredd for om han ville klare de høye tonene.  Som back-up hadde Simensen gjort en avtale med vår egen tenor Ivar Gilhuus.  I pausen kastet Giacomini inn håndkledet og Simensen gikk på scenen og sa at Giacomini er blitt syk og kunne ikke fortsette.  Publikum trodde de måtte gå hjem, så sier Simensen:  er det en tenor i salen? Og det var det!  Ivar fikk en velkomst av en annen verden og sang så taket løftet seg.  Aldri har vel en tenor fått større jubel etter den berømte tårnarien, som satt som et skudd.

 

Oslo Sommeropera (side 165)
To som utmerket seg under Oslo Sommeropera, et flott tiltak av Per Boye Hansen, var Solveig Kringlebotn og Ingjerd Oda Mantor.  Hvem ville nå lengst?  Solveig ble internasjonal og oppnådde fem produksjoner på Metropolitan.  Ingjerd Oda Mantor ble hjemme.  Hun gjorde en fabelaktig Donna Anna i Trondheim med Pappano som dirigent.  Og Pappano sa:  ”Du hører ikke en bedre Donna Anna noe sted”!

Hun døde dessverre så altfor tidlig.

Planer om nytt operabygg (side 206)

Simensen forteller: En formiddag i 1994 traff jeg Egil Monn-Iversen på Karl Johan.  Han ville ha meg tilbake i Operaen.  Jeg lo det hele bort, men et halvt år senere ba han om en samtale, og vi møttes på Egon Restaurant hvor han gjentok tilbudet.  Samtidig hadde situasjonen tilspisset seg i Dagbladet, og jeg måtte bestemme meg om jeg skulle kjempe en intern kamp om makta i avisen.  Men jeg ville ikke nøye meg med å administrere Operaen, så jeg ba Monn-Iversen, som hadde de beste kontakter i Arbeiderpartiet, høre med Gro Harlem Brundtland om hvordan hun og partiet ville stille seg til et nytt operahus.  Jeg ba ikke om garantier, men ville de motarbeide det?  Om Monn-Iversen virkelig spurte henne, vet jeg ikke, med det regner jeg med.

Han var selv så interessert i nytt hus til Operaen at han mente at vi kunne gå i gang.

 

Om dirigent Manfred Honeck og Henrik Engelsviken (207)

Manfred Honeck var en meget god dirigent, og startet også en flott Verdi-Shakespeare-serie med Macbeth, Otello og Falstaff. Men som mange dirigenter var han nøye på detaljene, av og til in absurdum.  En mindre rolle som Rodrigo i Otello hadde vi prøvesang på.  Henrik Engelsviken sang glimrende, men Honeck var ikke helt fornøyd og ba meg undersøke på det utenlandske gjestemarkedet.  Det saboterte jeg.  ”Har du funnet en Rodrigo?” spurte han senere,  ”ja”, sa jeg, ” er heisst Henrik Swingelseken.”  ”Ja vel”, sa Honeck og ble fornøyd.

 

Dette er bare noen få av anekdotene fra boka som er omtalt her.

Boken til Simensen er jo full av artige og morsomme historier og anekdoter:

 

Les f.eks.:

Njål Sparbo sang bak scenen mens…. (side 216)

Dirigent til åpningen av den nye Operaen (side 249)

Åpningen av den nye operaen (side 251)

….. og det er mange flere.

 

Vi gjentar vår beste anbefaling: kjøp boka!  

Operabutikken har den!!

Dette er Bjørn Simensen på sitt aller beste !