Kategoriarkiv: PORTRETTET

Kunstnerportrettet: Arild Helleland

   Foto: Ricardofoto AS, Brumunddal

Portrettert av Karin Koch.

Etter vår abonnementsforestilling Madama Butterfly gikk vi den korte turen til vårt etterarrangement på Thon hotellet hvor Stefan Axelsson skulle intervjue Arild Helleland, vår meget populære og mangeårige tenorsolist ved Operaen. Med Arilds vennlige vesen, hans lekne omgang med ord og hans sprudlende engasjement, kom den ene anekdoten etter den andre trillende. Så underholdende var intervjuet, at vi ville portrettere ham til glede også for de av Operaklubbens medlemmer som dessverre ikke hadde anledning til å være til stede.

Arild har sine røtter dypt forankret i Lofthus i Hardanger. «Hadde jeg visst her var så vakkert så hadde jeg kommet før!» utbrøt Bjørnstjerne Bjørnson da han kom dit. Arild har trykket disse ordene til sitt bryst og gjort dem til sine. Han har restaurert huset som bl.a. har en 700 år gammel storstue, og superlativene kommer lett når han skjønnmaler stedet, naturen og menneskene. Han kan simpelt hen ikke være lenge borte fra det av gangen.

Arilds barndomshjem i Lofthus, Hardanger        Foto: privat

I disse omgivelsene hadde Arild en lykkelig barndom. Han spilte flittig på gitaren fra han var 6-7 år og fortsatte med å spille i danseorkester fra han var 12. Sang gjorde han titt og ofte, og i karakterboken hans fra 4. klasse står det at han hadde god sangstemme og «synte stor interesse for song». Glad i å danse var han og svingte seg lystig i leikarringen.

Arild måtte til Øystese for å ta gymnaset. Han var mest interessert i teatergruppa og russerevyen, mens det å gjøre lekser var mindre spennende. Da han leste at Romerike Folkehøgskole satte opp West Side Story søkte han seg umiddelbart dit. Det ble et fantastisk skoleår! Helst ville han bli skuespiller, men i løpet av året ble han mer og mer glad i å synge, noe han takker sin gode sanglærer Kjell Walter Christensen for.

Veien videre gikk til Bergen hvor han studerte teatervitenskap, kunsthistorie og folkloristikk. Han tok private sangtimer hos Aud Holm-Ottesen, en morsom og omstridt pedagog. Arild har gått til mange sangpedagoger. Han lo litt beskjemmet, men innrømmet velvillig at han ikke hadde vært trofast på det området. Han har sunget hos bl.a. Guri Egge og Marit Isene i Oslo, Andrew Field i London, Nicolai Gedda og Barbro Ericson i Stockholm, Hanna Ludwig i Salzburg og George Fortune i Berlin. Jeg tror han kunne nevnt fler. Nesten som å høre Katalogarien!

I 1976 kom Arild inn på Operahøgskolen i Oslo. Tre lærerike år fulgte, svært nyttige for ham som manglet grunnkunnskaper i musikk og ikke var stø i å lese noter. På piano hadde han også utfordringer; hans medstudenter imponerte med Beethoven og Chopin mens hans glansnummer var Bind deg ein blomekrans.

Etter Operaskolen fikk han tilbud fra DNO og turnerte som Fenton i Otto Nicolais opera Lystige koner i Windsor og Remendado i Bizets Carmen. Med Rikskonsertenes skoleturneer sang han i Georg Bernard Shaws My Fair Lady og Leonard Bernsteins West Side Story, med bl.a. Randi og Torill Eriksen.

Arild er evig takknemlig for et stort stipend han fikk i 1981. Dette kunne han leve på et helt år da han kom inn på fortbildningsklassen ved Statens Scenskola i Göteborg. De var bare tre i klassen og hadde gode lærere. Han fikk bl.a. studere for Inga-Lill Linden, en moden dame med enorm energi! En dag ringte de fra Folkoperan i Stockholm og tilbød ham å synge Don Jose i Carmen. Arild var svært i tvil, men konkluderte heldigvis med å tenke «tør de så tør jeg». Årene på Folkoperaen ble viktige for ham. Han sang flere ganger i uken i tildels store roller; en svært god turnustjeneste! Verken før eller senere har han opplevd maken til ensemblefølelse; de sang for livet! Ble det ikke suksess mistet de jobben. Spennende tider. Ensemblet turnerte i hele Sverige og gjestet i Edinburgh og Kiel. Det ble 7-8 år hos Söta Bror. Etterhvert sang han også på Stockholmsoperaen og to somrer på Drottningholm Slottsteater.

Arild hadde jevnlig kontakt med DNO og sang både Nemorino i Donizettis Elskovsdrikken og Eisenstein i Johann Strauss d.y.’ Flaggermusen i i Oslo. En vårdag i 1989 traff han daværende operasjef Bjørn Simonsen på Karl Johans gate. Simensen sa ivrig: «Arild, du er som poteten, jeg kan bruke deg til alt mulig. Vi vil tilby deg fast kontrakt». Arild mener ennå at Simensen var en modig mann! Det ble omlag 15 gode år på Operaen i Folketeatret hvor han fikk mange roller; bl.a. Mime i Wagners Ringen, Herodes i Richard Strauss’ Salome, Minutten i Johan Kvandals opera Mysterier basert på Knut Hamsuns roman, Eisenstein i Flaggermusen, Hauk-Sendorf i Leos Janaceks Mysteriet Macropolos, Jonatan i Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by(!) og mange flere. Koketterende foreslo Arild at en eventuell biografi om ham kunne hete Fra Egner til Wagner og fortsatte med å at han har sunget omtrent 75 roller, hvorav 30 av dem på utenlandske scener som Brussel, Frankfurt, Athen, Helsinki, Stockholm og Göteborg.

Herodes i Richard Strauss’ Salome, 1996     Foto: Gøteborgsoperaen

Arild fortalte videre at professor Götz Friedrich, daværende operasjef ved Deutsche Oper Berlin, også har betydd mye for ham. De traff hverandre på Stockholmsoperaen da Arild var med i Ingvar Lidholms opera Ett Drömspel. Arild sang alle Friedrichs premierer ved DOB og gestaltet 10 ulike roller i de to årene han var fast der. Begivenhetsrike år hvor han arbeidet med mange gode dirigenter og sangere og inspirerende å høre Dame te Kanawa varme opp i nabostudioet! Høydepunkter fra Berlintiden var Sjuskij i Modest Musorgskijs Boris Gudonov, Pygmalion i Franz von Suppès Die schöne Galathea, Hyrden i George Enescus Oedipe og ikke minst Heksa i Engelbert Humperdinck eventyropera Hans og Grete. Arild slo seg imidlertid ikke til ro i Berlin, savnet familie og venner, og siden han hadde sin faste stilling ved DNO så sa han opp etter to sesonger, men gjestet DOB allerede sesongen etter. Professor Friedrich tok ham også med til Helsinkioperaen hvor Arild gjestet i flere år og bl.a. gestaltet Mime i Ringen og Herodes i Salome. Mime har forøvrig vært Arilds beste rolle. For den rare, lille dvergen fikk han både Kritikerprisen og Flagstadprisen. Vittige røster påsto at «Dvergen var så stor at det var en skam!»

Heksa i Humperdincks Hans og Grete, 1995/96  Foto: Deutche Oper Berlin

På tampen av sin karriere som tenorsolist, kastet Arild seg fra 2005 over regifaget . Det var som å komme hjem. Han øste av sine erfaringer som operasanger og utfoldet seg i flere år med spennende oppgaver. Som om det skulle være nok med det! Arild har gjestet DNO&B som pensjonist og er strålende glad for å ha sunget i vårt «nye», flotte operahus i Bjørvika, bl.a. i Mozarts Figaros Bryllup og Monteverdis Ulysses vender hjem.

Arild har ikke tenkt å legge inn årene helt. Koronaviruset satte en midlertidig stopper for en visekveld i Hardanger, men han vil spille mer gitar og tilbringe enda mer tid i sitt kjære barndomshjem. Med ca. 3000 forestillinger bak seg avsluttet Arild sprudlende med å si at: «Mitt yrke har vært min terapi, – jeg var innlagt på operaen i mange år og nå kjenner jeg meg mye bedre!» Vi får nok høre mer fra ham – og det er vi glade for!

Iro i Monteverdis Ulysses vender hjem, DNB&O, scene 2, 2012  Foto: Erik Berg

Månedens portrett: Silvia moi

Portrettert av Karin Koch

I april 2015 portretterte vi Silvia Moi. Da hadde vi bare sett og hørt henne på ulike scener. Nå har vi hatt gleden av å høre henne to ganger på våre etterarrangementer, hvorav det siste var Operaklubbens julekonsert i november 2019. Det var så sprudlende at vi fikk lyst til å fokusere på henne igjen.

Silvia er opprinnelig fra Kvinesdal på Sørlandet. Allerede som 4 åring viste hun stor interesse for sang, og da Arne Stakkeland startet opp musikkskole i den lille bygda var det soleklart for 8-årige Silvia å begynne med sangundervisning. Peer Aspelin møtte hun på audition som 11-åring, og han ga henne hovedrollen i «Jeg fant jeg fant». Sanginteressen var der, og nå ble teaterinteressen også født. Det slo gnister!

Silvia og Peer Aspelin «Jeg fant, jeg fant». Foto: privat

Nye og viktige lærere kom etterhvert. Sanglærer Anne Liese Kallhouvde ble en stor inspirasjonskilde, og hun åpnet opp den klassiske musikkverdenen for Silvia. Norges Musikkhøgskole var neste steg hvor Barbro Marklund var en viktig og inspirerende støttespiller. Silvias første operarolle var som Despina i Mozarts Cosi fan tutte på Bornholm. Løpet var lagt; hun ville jobbe med musikk og teater.Deretter fulgte 2 år på Operahögskolan i Stockholm med Susanna Eken som lærer, en viktig mentor for Silvia også i ettertid. Her debuterte Silvia på Folkoperan i Stockholm som Oscar i Verdis Maskeballet. Silvia jobbet mye ved siden av studiene og ville lengre ut i verden for å få inspirasjon. Hun kom inn på Royal College of Music i London med den anerkjente operasangeren Lillian Watson som lærer. Silvia har også vært heldig å få jobbe med andre flotte og inspirerende sang-coacher som Solveig Kringlebotn, John Lidal, Patrick Maccaffrey, Brian Jauhiainen m.fl. Hun har mottatt flere priser og stipend, bl.a. The Royal Swedish Academy of Music stipend 2004, Equinor classical music talent stipend 2007, Stiftelsen Drotthingholms slottsteaters stipend.

The Royal Swedish Academy of Music stipend, 2004 Foto: ukjent

I årenes løp har Silvia hatt prestisjefylte oppdrag. Hun har bl.a. sunget på TV med de norske symfoniorkestrene, under Nobelbanketten i Stockholm i 2004 og ikke minst på Åpningsgallaen i Operaen i 2008. Hun debuterte ved Festspillene i Salzburg i 2006 i Mozartoperaene La finta semplice og L’Oca del Cairo. Fra 2007 -2014 var hun tilknyttet Den Norske Opera & Ballett som solist.   Her har hun bl.a. gjort roller som Norina i Donizettis, Don Pasquale, Rosina i Rossinis Barbereren i Sevilla, Lucy i Benjamin Brittans Rape of Lucretia, Morgana i Händels Alcina, og Adele i Johan Strauss’ Flaggermusen. Av Mozart har hun sunget Papagena i Tryllefløyten,Susanna i Figaros bryllup og Zerlina i Don Giovanni. Ved Kungliga Operan i Stockholm har hun sunget Nanetta i Verdis Falstaff.

Fra Tryllefløyten: Silvia og Atle Antonsen

Silvia har også sunget ved bla. Drottningholms slottsteater i Stockholm, Theater Basel, Sveits, Komische Oper i Berlin, Nederlanse Reisopera, i Peer Gynt på Gålå, Classical Opera Company,London, Malmø opera, Savonlinna Festilval, Finland og Opera North, UK. Hun har jobbet med dirigenter og regissører som Manfred Honeck, Kenneth Brannagh, Jonathan Miller, Kent Nagano, Alan Gilbet, Stephen Fry, Julia Jones, Alexander Mørk Eidem, mfl.

Silvia sier selv at: «Det er ikke så ofte jeg får møtt eller sagt dette til alle de fantastiske menneskene jeg har jobbet med og møtt igjennom karrieren min, så jeg vil benytte anledningen til å rette en STOR TAKK til alle som har vært med på å støtte og utvikle meg til å bli en bedre sanger og menneske. Det hadde ikke gått uten dere!»

Silvia med Peter Mattei i Verdis Don Carlos. Foto: privat

Silvia har giftet seg med André Danielsen som er danser og koreograf i tillegg til å jobbe som produsent og regissør. De har to barn. Begge er freelancere så det er et lappeteppe å planlegge og krever store logistiske evner.

Ved siden av å jobbe som operasolist i inn- og utland hvor hun tidvis har med seg hele familien har Silvia de siste årene også gjennomført utdannelse i mental coaching/trening og jobber nå også med en del kunstnere og sangere for å hjelpe dem til å motivere seg, bevisstgjøre mål og å overkomme hindringer på veien. Silvia mener operasangere har lite fokus på egen mental helse. Det er ikke som i sportsverdenen hvor mental trening er daglig kost. For operasangere er dette nærmest fraværende eller tabubelagt. Det er forventet at man skal kunne klare alt på egen hånd, og mange gir seg underveis av den grunn. Silvia synes dette er veldig spennende å utforske og opplever at det gir henne mye å hjelpe andre sangere og kunstnere til å få en bedre hverdag der prosessen er like viktig som selve målet.

Hun har nå også fått prøvd seg på et nytt stemmefag, Michaela i Carmen. Dette har vært spennende og lærerikt. Hun ser frem til å gjøre to produksjoner av Hans og Grete i år og har et par overraskelser som ikke er annonsert ennå. Stemmen er alltid under utvikling så det er spennende å se hvor veien går videre. Med et aldri så lite tilbakeblikk sier Silvia at noen av høydepunktene hittil har bl.a. vært da Kenneth Branagh valgte henne til å synge Papagena i hans filmatiserte versjon av Mozartz Tryllefløyten i 2006, samt å synge i Salzburg.

Silvia sier hun syntes det var veldig stas å få synge for oss før jul og at hun håper å få se mer til oss i dette tiåret. Det håper vi også. Det var en svært vellykket konsert med Yngve Søberg og Nils G. H. Nilsen. Hun sjarmerte oss i senk bl.a. med Potpourri over Telefonen i egen versjon. Vi ønsker Silvia all mulig lykke på veien videre og gleder oss over å følge henne.

Silvia som Morgana i Händels Alcina, DNO&B Foto: ukjent

Månedens portrett: Jan Erik Fillan

Portrettert av Karin Koch

 

bilde 1
Selvportrett

Jan Erik Fillan kom fykende på ei fjøl som yngstemann i en søskenflokk på fire. Barndomshjemmet i Porsgrunn var fylt av musikk, og Jan Erik bidro fra han var en neve stor; tomme kasseroller og plastbokser ble til trommer, mors teppebanker ble «gitar» alt mens han sang av full hals. Busk lydstudio og avisen Varden opprettet på midten av 80-tallet en lokal talentkonkurranse, datidens «Idol». 10 av 300 håpefulle unge talenter i alderen 9-14 fikk spille inn en kassett og reise Telemark rundt på sommerturné. Jan Eriks søster var en av disse. Foreldrene kjørte til alle steder hun skulle opptre, og Jan Erik fulgte med på lasset. Han syntes det var kjempespennende å se dem stå på scenen og ble bitt av basillen. Gutterommet ble gjort om til scene, han fikk låne en mikrofon og sin fars gitar, han tok pianotimer, men sangen var viktigst. Da han endelig ble 9 år deltok han også i talentkonkurransen og ble en av de utvalgte med Jahn Teigens Optimist. Som søsteren fikk han spille inn kassett og ble kjørt rundt på sommerturné – eneste hane i kurven med 9 jenter. Første opptreden var i et fullsatt Ibsenhus i Skien. Han minnes knærne slo som kastanjetter så redd var han – men moro var det lell. Det var store opplevelser for en liten gutt – fire år på rad. Så kom tilbud i 1994 om platekontrakt fra Busk studio til ham og søsteren Vibeke, og flere TV-opptredener fulgte.

 

bilde 2
9 år gammel i studio for talentkonkurranse

 

Anders Vangen, grunnleggeren av operasangmiljøet i Porsgrunn og Grenland, ringte Jan Erik da han hadde hørt platen og tilbød ham sangtimer for å utvikle stemmen videre. Anders Vangen får mye av æren for at Jan Erik driver med musikk og sang på heltid i dag. Retningen for sangen ble nå meislet ut. Han kom inn i en ny verden med klassisk musikk, klassisk sang og opera. Jussi Björlings innspilling med Nordiska sånger var skjellsettende – det traff ham rett i hjertet. Det ble mange sangtimer, oppfølging med musikkteori og lytting til operaer. Etterhvert fikk han også se operasangerne i full aksjon på Operaens scene i Folketeaterpassasjen i Oslo. Anders Vangen sang flere roller der, og Jan Erik var med bak scenen og fikk et innblikk i dens mysterier. En enorm inspirasjon! Jan Erik ville dette; ville tolke roller, ville stå på operascenen, ville være en del av produksjonen som laget slike forestillinger.

Tiden gikk; Jan Erik måtte avtjene førstegangstjeneste, og i frihelgene pendlet han hjem og tok sangtimer. Under forsvarets tre uker lange vinterøvelse fikk han være hjemme og deltok i en lokal forestilling. Han ble introdusert til sangere og musikere og fikk sin første lille rolle i Flaggermusen, i en bakgård i Sandefjord, under ledelse av Dag Nilsen. Der har mange av Operaklubbens medlemmer hatt gode musikkopplevelser og kanskje også hørt Jan Erik synge.

I løpet av et års veiledning av barytonen Jan Sødal utviklet han stemmen sin og gikk fra å synge lyse barytonsanger til å få mer tenor på repertoaret. Parallelt studerte han musikkteori ved Barratt Dues Musikkinstitutt. Som 21-åring kom han våren 2000 inn på Statens Operahøgskole og fikk Jan Sødal og Mirjana Danuco som sine sangpedagoger. Statens Operahøgskole var på den tiden samlokalisert med Statens Balletthøgskole på Tjuvholmen. Her møtte Jan Erik kjærligheten, og da han ble uteksaminert i 2003 ble han smidd i hymens lenker til sin Inger.

 

bilde 3
Brittens Albert Herring, Operaen i Kristiansund, 2004 Foto: Tidens Krav

 

Jan Erik fikk sin første jobb som profesjonell operasanger i 2004 og gestaltet borgermesteren i Brittens Albert Herring under Operafestuken i Kristiansund. Han debuterte i 2009 på Den Norske Opera & Ballett i rollen som Eisenstein i Johans Strauss d.y’s Flaggermusen, med Ronald Rørvik som regissør. Senere har han sunget i mange av Rørviks regier, bl.a. i Verdis La Traviata, Puccinis Turandot, Offenbachs Hoffmanns Eventyr, Mozarts Don Giovanni, m.fl. Jan Erik har gjestet DNO&B flere ganger, bl.a. Scene 2 med Mozarts Tryllefløyten og Knut Anders Vestads kammeropera Unge Hamsun og vært del av DNO&Bs turneversjoner med Flaggermusen, Bizets Carmen og Verdis Maskeballet.

 

bilde 4
Jan Erik som Eisenstein i Strauss Flaggermusen, DNO&B, 2009. Foto: Varden avis

 

Jan Erik synes det er utrolig spennende å delta i produksjoner, å få være i samspill med andre sangere og musikere og ikke minst å takle uventede situasjoner. Han sier at gleden ved å få lov til å gå inn i en rolles liv og følelser, kjenne på sårhet og begeistring, spille ut galskapen osv – det vil han ikke være foruten. Det er et stort privilegium!

bilde 5
Jan Erik Fillan som Remendado i Bizets Carmen, Opera Østfold

 

I tillegg til å stå på operascenen har Jan Erik i mange år, sommer som jul, turnert fast med Hanne Krogh & Tre Tenorer. Han er videre en av Operagutta som også består av Andreas Hoff, tenor, Arild Bakke, baryton og Trond Akerø-Kleven, akkompagnatør. De har base i Porsgrunn, men i mai i år fant de veien til Operaklubbens etterarrangement og sjarmerte oss i senk med sitt morsomme program. Noen av våre medlemmer har og hørt ham på konsert i Ciderhuset på Balestrand.

 

bilde 6 P1030171 JanErikFillan og BB juni12 Ciderhuset-Balestrand (1)
Jan Erik og Operaklubbens Berit Bøthun, Ciderhuset, Balestrand, 2012. Foto: Elise Soelberg

 

I parentes bemerket er Jan Erik også en dyktig fotograf. Operaklubben har kjøpt inn noen få eksemplarer av et bilde han har tatt fra DNO&Bs turneversjon av Verdis Maskeballet. Dette bildet har vi gitt til prominente gjester hos oss.

Å være frilanssanger har betydd at Jan Erik har vært mye borte hjemmefra. Han kan ikke få fullrost sin kone som både er yrkesaktiv som ballett/dansepedag og alltid har vært en god støttespiller både for ham og deres tre barn; to jenter på 14 og 15 år, og attpåklatten som kom i fjor.

Denne sommeren spilte Jan Erik i spelet om Ragnhilds Drøm, som ble satt opp utenfor Bodø med Ivar Tinberg som regissør. Nå er det Turandot som står for døren hvor han skal gestalte Pang, en rolle han også har spilt tidligere både for Opera Østfold og Opera Nordfjord. Årets produksjon er et samarbeid mellom Operaen i Kristiansund og Opera Trøndelag. Den skal spilles i Sandefjord i mai våren 2020. Sandefjord er ikke langt unna, så vi håper mange av våre medlemmer vil kjenne sin besøkelsestid og høre Jan Erik der. Vi ønsker ham all mulig lykke til på ferden videre og gleder oss til neste gjensyn.

 

bilde 7
Puccinis Turandot, Jan Erik t.v. og Ketil Hugaas og Svein Erik Sagbråten t.h., Opera Østfold, 2009.

Jan Halvorsen in memoriam

Vår tidligere og svært avholdte styreleder Jan Halvorsen er gått bort etter en kort sykdomsperiode.

Jan ledet Operaklubben i 30 år, og han var også en meget kjær og populær reiseleder på mange av Operaturkomitéens turer.  Jan sammen med sin elskede Elisabeth kunne ikke få nok av opera og var aktiv tilhører helt til det siste.

Vi lyser fred over hans minne!

Styret i Operaklubben

PETTER MAUS, Operaklubbens første æresmedlem, er gått ut av verden.

Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnementsforestillinger og etterarrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Styret i Operaklubben

IMG_4262

PETTER MAUS, Operaklubbens første æresmedlem, er gått ut av verden.

Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnements-forestillinger og etter-arrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Petter bisettes tirsdag, 17. september, kl. 14:30, fra Vestre Gravlund Nye Kapell.

 

Styret i Operaklubben

Månedens portrett: Rita Thereze Ziem

Tekst: Karin Koch.

Foto, bilde ovenfor: Tevje Akerø

Rita Therese Ziem tar gjerne en nystemt Cithar i Hænde og synger Bergens sangen, hennes fødebyes velkjente sang. Hennes operarepertoar forøvrig omfatter både høye lyriske mezzo-roller og enkelte sopranpartier.
Hennes far drev et radio- og TV-verksted i Bergen. En av kundene hans, en eksentrisk eldre operasangerinne, kom stadig innom med sin gamle video- og kassettspiller. Tross farens manglende interesse for opera, fikk sangerinnen bearbeidet ham så han begynte å ta sangtimer. Snart var han bitt av basillen. Ikke bare det; operasangerinnen overtalte ham også til at 8-årige Rita Therese begynte med privattimer. De øvde hjemme i hver sin ende av huset og holdt på å drive moren fra forstanden. Som bergenser var Sissel Kyrkjebø i utgangspunktet Rita Thereses store inspirasjonskilde, men hun måtte vike plassen for Kiri te Kanawa og Cecilia Bartoli, sistnevnte hadde en helt spesiell plass siden hun hadde stort, krøllete hår – akkurat som henne selv. Rita Therese øvde flittig. Hun fikk tidlig være med å opptre bl.a. på sommerkonsertene på Ulrikkens topp; store opplevelser for en liten, men ambisiøs sangerinne.

Etter musikklinjen på Langhaugen videregående skole kom hun inn på både Griegakademiet og Norges musikkhøgskole – NMH. Valgets kval var vanskelig. Det ble NMH og Oslo med et stort og rikt musikkliv. Et valg hun ikke har angret på. Rita Therese ble tatt godt i mot av professor Barbro Marklund som både var hennes hovedsanglærer i mange år og en uvurderlig støttespiller. Det tredje studieåret var spennende som utvekslingsstudent til Leipzig og London. Høydepunktet var å synge La Fortuna i Monteverdis opera Poppeas Kroning, regissert av Paul Curran ved Royal College of Music.

 

Portrettet, Rita, finalister

Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, den nasjonale finalen. Foto: Robin Røkke Johansen

I 2007 fikk Rita Therese 1. pris i sang i Ungdommens musikkmesterskap og 2. pris i den nasjonal finalen i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Samme høst, ett år før fullført Bachelor ved NMH, begynte hun ved Operahøgskolen, KhiO. Her fikk hun bryne seg bl.a. som Cherubino, i Mozarts Figaros bryllup, Dorobella i Mozarts Cosi fan tutte, Adalgisa i Bellinis Norma, Erika i Samuel Barbers Vanessa og Komponist i Strauss’ Rosenkavaleren. Hun gestaltet også hovedrollen i Bizets Carmen i full scenisk versjon med Sagene Janitsjarkorps. Hun var semifinalist både i Wilhelm Stenhammar International Music Competition i Norrköping (2008) og Hans Gabor Belvedere sangkonkurranse i Wien (2012).

Dette var en rik tid i Rita Thereses liv med stor blomstring og medgang. Mange dører åpnet seg. Hun mottok flere stipendier bl.a. fra Ruud-Wallenbergs Fond, Tom Wilhelmsens Stiftelse og ulike Bergens fond. Dette ga henne økonomisk ryggrad til å reise rundt å prøvesynge. Hun elsket det! Før hun fullførte KhiO, sang hun Kjøkkengutt i Dvoraks Rusalka ved DNO&B. Hun fikk 1 års stipendiatperiode ved DNB&O og gestaltet Kunstgewerblerin i Alban Bergs Lulu, blomsterpike i Figaros bryllup og Cherubino i familieforestillingen, Forhekset, Syster og Hulder i Grieg/Olav Anton Thommassens Veslemøy synsk, samt Une Patre og La chauve i Ravels L’enfant. For Rita Therese var det en ubeskrivelig lykke hver dag å kunne gå inn i Norges vakreste bygning og mest attraktive arbeidsplass. Andre spennende oppdrag fikk hun gjennom sangeragenturet Eliasson Artists Stockholm, bl.a. Mercedes i Carmen på Skjæret, Pippo i Rossinis La gazza ladra på Läckö slottsopera og Filharmonien i Gøteborg. Rita Therese var medlem av prestisjetunge Operastudioet ved Zürichoperaen i Sveits 2011-2012 hvor hun bl.a. gestaltet Rosina i Rossinis Barberen i Sevilla.

Portrettet, Rita, La Cenerentola

La Cenerentola, BNO, 2012

 

Etter medgang kommer motgang, sies det. Rita Therese fikk til fulle oppleve en forelders verste mareritt. I januar 2016 fant hun sin 17 måneder gamle baby livløs i sin egen seng, død under tragiske omstendigheter grunnet en meningsløs sykehussvikt. En slik tragedie kan knapt beskrives. Alt raknet. Rita Therese fikk hjelp, et møysommelig arbeid. Gjøril Songvoll, som vi portretterte i juli i fjor, var en enormt viktig venn og støttespiller. Hun engasjerte og oppmuntret Rita Therese til å synge på Åpningskonserten ved Oslo Operafestival, og i oktober samme år sto hun igjen på scenen. En stor personlig seier etter tapet. Bergen Nasjonale Opera, BNO, har også gitt hjertevarm støtte. Etter å ha gestaltet Askepott i Rossinis La Cenerentola i 2012 var det stort å få være tilbake i rollen som Hans i Engelbert Humperdincks Hans og Grete sesongen 2017/2018. Operaklubbens medlemmer har hatt gleden av å høre Rita Therese synge på våre Julekonserter i 2017 og 2018.

Portrettet, Rita, Hans og Grethe

Hans og Grete, BNO 2017/2018

 

Rita Therese har erfart at motgang og tragedie har endret henne. Hun sier det har tvunget fram nye perspektiver og en dypere forståelse av både livet og kunsten. Hun har blitt mer kompromissløs på de viktigste prioriteringene og langt mer bevisst på at tiden vår er begrenset. Hun har på ny blitt mor til verdens skjønneste jente. Allegra er nå 14 måneder. Sin unge alder til tross er det ikke få konserter hvor hun har sittet på første rad og klappet begeistret. Sammen fyller de hverdagen med dans og musikk.

Etter å ha frilanset i mange år har Rita Therese lært at livet som sanger er uforutsigbart. Stille perioder alternerer med hektiske. Hun ønsker å leve i nuet, gripe mulighetene, realisere egne ideer og tørre å utforske nytt repertoar og nye sider ved seg selv som sanger og kunstner. Hun ønsker å fordype seg mer i Wagner, Verdi, Puccini, Mahler og Strauss samtidig som hun gjerne gestalter Carmen igjen og lar seg villig smitte av Rossinis boblende energi og overskudd. Hun har flyttet tilbake til Bergen, er veldig stolt av alt som skjer på BNO og ser fram til videre samarbeid der bl.a. på Operafest i høst og under Festspillene 2020.

Etter regn kommer sol, sier Rita, og konstaterer at selv om sorgen alltid vil ha sin del i hjertet hennes så smiler solen igjen til den vesle familien. Rita Therese har takket ja til å synge for oss også på vår kommende Julekonsert 28. november. Vi ser frem til et gledelig gjensyn og gjenhør da. Operaklubben ønsker henne hjertelig velkommen tilbake og lykke til videre.

Portrettet, Rita og Allegra

Rita Therese og Allegra. Foto: privat

 

Månedens portrett: Lydia Hoen Tjore

Tekst: Karin Koch.

Lydia Hoen Tjore trådte sine barnesko på den lille øya Radøy nord for Bergen.  Hun og hennes tre søsken vokste opp med foreldrene på farsgården.  Musikken har vært en viktig del av hennes liv fra hun var en neve stor.  Lydia spilte kornett i skolekorpset.  På kulturskolen spilte hun piano og sang.  Hennes mor, Ann Christin Hoen, var Lydias første sanglærer, og den dag i dag er hun med på prøverommet.

Lydia finalen UKM 13 år 2008 Foto privat
Lydia, finalen UKM 13 år 2008. Foto: privat.

13 -årige Lydia ble tatt opp på Griegakademiets unge talenter i Bergen. Her ble Hilde Haraldsen Sveen svært viktig for henne, både som læremester og til inspirasjon. Allerede da var Den Store Drømmen klar; Lydia bare måtte synge!  Hun håpet å utvikle seg og få stemmen til å bli best mulig. Drømmen var å få til dette gjennom å gjøre en nasjonal- og internasjonal karriere, stå på de store operascenene, få mulighet til å jobbe med de aller beste dirigentene, regissørene, musikerne og sangerne og være del av de mest spennende prosjektene rundt om i verden.  Hun deltok og fikk andreplassen i Norske Talenter 2009.

Da hun begynte på videregående skole ble det trangt om tiden, døgnet hadde ikke timer nok til både skolegang, lekselesing og øving. Hun tok konsekvensen av tidsklemma og meldte seg opp  til eksamen i alle fag på videregående skole som privatist. På den måten frigjorde hun tid til audition på ulike konservatorier, til oppdrag i inn- og utland,  i Tanzania, Mosambique, Nederland, Tyskland m.fl.  Leksebøkene var med overalt. Pappa også.  De hadde gode og dype samtaler av både faglig og mellommenneskelig karakter, og eksamenene og reisene gikk bra. Hvilken dedikasjon til musikken, og hvilken bragd!

Despina Narnia Festival 2015 Foto Privat
Despina, Narnia Festival 2015. Foto: Privat.

Lydia kom inn på både Griegakademiet, Norges Musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København.  Hun valgte sistnevnte og startet som 17-åring under professor Susanna Eken.  I løpet av de neste 6 studieårene fullførte hun en bachelor, en master og Operaakademiet ved Det Kongelige Teater.  Det er kanskje unødvendig å fortelle at hun var en av de yngste noensinne til å gjøre dette.  Som om dette ikke var nok, har hun hver sommer etter fylte 15 pakket kofferten og deltatt på sangkurs og festivaler i Italia og USA.  Språkkurs i Italia har det også blitt tid til. Hun ville skaffe seg all den erfaring hun kunne få, og har bl.a. sunget hovedrollene i Mozarts operaer, som  Susanna i Figaros Bryllup, Donna Elvira i Don Giovanni og Despina i Cosi fan tutte ved Narnia Festival i Italia.   Håpet hun hadde om å treffe flere sangere på egen alder ble ikke oppfylt, men hun traff mange dyktige musikere og sangere som ga inspirasjon og bidro til å forme hennes sangfaglige utvikling som sopransolist.  Hun medvirket i Rigoletto og Alcina ved Den Kongelige Opera, København i sesongen 2017/18.

Zerlina debut DNO 2018 FotoErik Berg
Zerlina, debut DNO 2018. Foto: Erik Berg.

Etter så lang tid i utlendighet og i så ung alder, var det en stor glede for Lydia sist sommer å komme tilbake til Norge hvor hun nå er solistpraktikant i DNO&B for sesongen 2018/19.  Hun kan ikke få fullrost Operaen som har slikt et tilbud til nyutdannede operasangere. Allerede i august gestaltet hun Zerlina i Mozarts Don Giovanni.  Det var en fantastisk opplevelse for henne å stå på vår nasjonale operascene. Som perler på en snor har hun sunget i Il Tabarro, sunget Suor Genovieffa i Sour Angelica og Belinda i Dido og Aeneas i DNO&B.  Prøvene på Tryllefløyten er i full gang.  Her skal hun synge rollen som 1. dame.  Det ser vi frem til.  Høydepunktet hittil denne sesongen var hennes debut som Adina i  Elskovsdrikken.  Lydia var egentlig satt på produksjonen som cover, men da rolleinnehaveren forstuet foten, fikk hun en sen kveldstime en telefon fra Operasjefen som ba henne steppe inn dagen etter. Lydia sier selv at de dyktige sangerne i castet og hele teamet rundt produksjonen skal berømmes for at det gikk så bra.  En helt spesiell takk gir hun til Gudrun Glette.  Hun var regiassistent på produksjonen og fulgte Lydia som en skygge hele dagen.  Etter endt dyst var Lydia overveldet av all støtten hun fikk fra sine kollegaer i DNO&B.  Dette gjaldt ikke bare den dagen, sier hun. Hverdagen ved DNO&B er travel, men hun opplever at hennes kollegaer daglig gir av seg selv i prøvesalen, og at hun helt fra start har blitt tatt imot med varme og omsorg.  Det å være operasanger kan være et ensomt yrke.  Det oppleves derfor ekstra godt å være en del av et solistensemble som er på Operaen fast, for slik kan man bygge et stødig og trygt miljø som ikke bare betyr mye for sangerne, men også for operamiljøet i Norge generelt.

Sin unge alder til tross, er Lydia en erfaren solist.  Hun har deltatt ved utallige ulike konserter og har sunget for Den Danske og Den Norske Kongefamilien flere ganger.  På Operaklubbens julekonsert 2018 sang hun for oss. Vi fikk bl.a. høre utdrag fra Elskovsdrikken og When you wish upon a star hvor hun akkompagnerte seg selv. Det var en stor opplevelse for våre medlemmer. Med målbevisst jobbing har det meste gått på skinner for Lydia.  Hun ser ikke på som en selvfølge.  Hun elsker jobben og alt det fører med av glede, svette og tårer, og håper å kunne leve Drømmen ut resten av livet. Vi vil med stor oppmerksomhet følge henne videre på ferden og  ønsker Lydia hjertelig velkommen tilbake til Operaklubben.

 

Foto Mirco Palazzi
Foto: Mirco Palazzi

 

 

 

 

Petter Maus: Operaklubbens første æresmedlem

På Generalforsamlingen 23. februar endret Operaklubben vedtektene sine slik at Styret nå har muligheter til å utnevne æresmedlemmer.

Styret ønsket å utnevne Petter Maus som Operaklubbens første æresmedlem.

Styreleder Stefan Axelson sa i den anledning noen ord hvor han bl.a. nevnte at nå var tiden kommet hvor Petter av helsemessige årsaker måtte trekke seg fra Operaklubbens styre. Petter ble valgt inn i styret i 1988 – det er mer enn 30 år siden! Petter ble umiddelbart utnevnt til nestleder, et verv han har beholdt til denne dag. Petter har gjort en flott innsats i alle år, selv da sykdommen begynte å sette ham tilbake kom han med interessante utspill og ideer. Stefan sa også at vi kommer til å savne Petters utspill og kommentarer på styremøtene.

Petter ble overrakt blomster til stående applaus.