Kunstnerportrettet: Arild Helleland

   Foto: Ricardofoto AS, Brumunddal

Portrettert av Karin Koch.

Etter vår abonnementsforestilling Madama Butterfly gikk vi den korte turen til vårt etterarrangement på Thon hotellet hvor Stefan Axelsson skulle intervjue Arild Helleland, vår meget populære og mangeårige tenorsolist ved Operaen. Med Arilds vennlige vesen, hans lekne omgang med ord og hans sprudlende engasjement, kom den ene anekdoten etter den andre trillende. Så underholdende var intervjuet, at vi ville portrettere ham til glede også for de av Operaklubbens medlemmer som dessverre ikke hadde anledning til å være til stede.

Arild har sine røtter dypt forankret i Lofthus i Hardanger. «Hadde jeg visst her var så vakkert så hadde jeg kommet før!» utbrøt Bjørnstjerne Bjørnson da han kom dit. Arild har trykket disse ordene til sitt bryst og gjort dem til sine. Han har restaurert huset som bl.a. har en 700 år gammel storstue, og superlativene kommer lett når han skjønnmaler stedet, naturen og menneskene. Han kan simpelt hen ikke være lenge borte fra det av gangen.

Arilds barndomshjem i Lofthus, Hardanger        Foto: privat

I disse omgivelsene hadde Arild en lykkelig barndom. Han spilte flittig på gitaren fra han var 6-7 år og fortsatte med å spille i danseorkester fra han var 12. Sang gjorde han titt og ofte, og i karakterboken hans fra 4. klasse står det at han hadde god sangstemme og «synte stor interesse for song». Glad i å danse var han og svingte seg lystig i leikarringen.

Arild måtte til Øystese for å ta gymnaset. Han var mest interessert i teatergruppa og russerevyen, mens det å gjøre lekser var mindre spennende. Da han leste at Romerike Folkehøgskole satte opp West Side Story søkte han seg umiddelbart dit. Det ble et fantastisk skoleår! Helst ville han bli skuespiller, men i løpet av året ble han mer og mer glad i å synge, noe han takker sin gode sanglærer Kjell Walter Christensen for.

Veien videre gikk til Bergen hvor han studerte teatervitenskap, kunsthistorie og folkloristikk. Han tok private sangtimer hos Aud Holm-Ottesen, en morsom og omstridt pedagog. Arild har gått til mange sangpedagoger. Han lo litt beskjemmet, men innrømmet velvillig at han ikke hadde vært trofast på det området. Han har sunget hos bl.a. Guri Egge og Marit Isene i Oslo, Andrew Field i London, Nicolai Gedda og Barbro Ericson i Stockholm, Hanna Ludwig i Salzburg og George Fortune i Berlin. Jeg tror han kunne nevnt fler. Nesten som å høre Katalogarien!

I 1976 kom Arild inn på Operahøgskolen i Oslo. Tre lærerike år fulgte, svært nyttige for ham som manglet grunnkunnskaper i musikk og ikke var stø i å lese noter. På piano hadde han også utfordringer; hans medstudenter imponerte med Beethoven og Chopin mens hans glansnummer var Bind deg ein blomekrans.

Etter Operaskolen fikk han tilbud fra DNO og turnerte som Fenton i Otto Nicolais opera Lystige koner i Windsor og Remendado i Bizets Carmen. Med Rikskonsertenes skoleturneer sang han i Georg Bernard Shaws My Fair Lady og Leonard Bernsteins West Side Story, med bl.a. Randi og Torill Eriksen.

Arild er evig takknemlig for et stort stipend han fikk i 1981. Dette kunne han leve på et helt år da han kom inn på fortbildningsklassen ved Statens Scenskola i Göteborg. De var bare tre i klassen og hadde gode lærere. Han fikk bl.a. studere for Inga-Lill Linden, en moden dame med enorm energi! En dag ringte de fra Folkoperan i Stockholm og tilbød ham å synge Don Jose i Carmen. Arild var svært i tvil, men konkluderte heldigvis med å tenke «tør de så tør jeg». Årene på Folkoperaen ble viktige for ham. Han sang flere ganger i uken i tildels store roller; en svært god turnustjeneste! Verken før eller senere har han opplevd maken til ensemblefølelse; de sang for livet! Ble det ikke suksess mistet de jobben. Spennende tider. Ensemblet turnerte i hele Sverige og gjestet i Edinburgh og Kiel. Det ble 7-8 år hos Söta Bror. Etterhvert sang han også på Stockholmsoperaen og to somrer på Drottningholm Slottsteater.

Arild hadde jevnlig kontakt med DNO og sang både Nemorino i Donizettis Elskovsdrikken og Eisenstein i Johann Strauss d.y.’ Flaggermusen i i Oslo. En vårdag i 1989 traff han daværende operasjef Bjørn Simonsen på Karl Johans gate. Simensen sa ivrig: «Arild, du er som poteten, jeg kan bruke deg til alt mulig. Vi vil tilby deg fast kontrakt». Arild mener ennå at Simensen var en modig mann! Det ble omlag 15 gode år på Operaen i Folketeatret hvor han fikk mange roller; bl.a. Mime i Wagners Ringen, Herodes i Richard Strauss’ Salome, Minutten i Johan Kvandals opera Mysterier basert på Knut Hamsuns roman, Eisenstein i Flaggermusen, Hauk-Sendorf i Leos Janaceks Mysteriet Macropolos, Jonatan i Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by(!) og mange flere. Koketterende foreslo Arild at en eventuell biografi om ham kunne hete Fra Egner til Wagner og fortsatte med å at han har sunget omtrent 75 roller, hvorav 30 av dem på utenlandske scener som Brussel, Frankfurt, Athen, Helsinki, Stockholm og Göteborg.

Herodes i Richard Strauss’ Salome, 1996     Foto: Gøteborgsoperaen

Arild fortalte videre at professor Götz Friedrich, daværende operasjef ved Deutsche Oper Berlin, også har betydd mye for ham. De traff hverandre på Stockholmsoperaen da Arild var med i Ingvar Lidholms opera Ett Drömspel. Arild sang alle Friedrichs premierer ved DOB og gestaltet 10 ulike roller i de to årene han var fast der. Begivenhetsrike år hvor han arbeidet med mange gode dirigenter og sangere og inspirerende å høre Dame te Kanawa varme opp i nabostudioet! Høydepunkter fra Berlintiden var Sjuskij i Modest Musorgskijs Boris Gudonov, Pygmalion i Franz von Suppès Die schöne Galathea, Hyrden i George Enescus Oedipe og ikke minst Heksa i Engelbert Humperdinck eventyropera Hans og Grete. Arild slo seg imidlertid ikke til ro i Berlin, savnet familie og venner, og siden han hadde sin faste stilling ved DNO så sa han opp etter to sesonger, men gjestet DOB allerede sesongen etter. Professor Friedrich tok ham også med til Helsinkioperaen hvor Arild gjestet i flere år og bl.a. gestaltet Mime i Ringen og Herodes i Salome. Mime har forøvrig vært Arilds beste rolle. For den rare, lille dvergen fikk han både Kritikerprisen og Flagstadprisen. Vittige røster påsto at «Dvergen var så stor at det var en skam!»

Heksa i Humperdincks Hans og Grete, 1995/96  Foto: Deutche Oper Berlin

På tampen av sin karriere som tenorsolist, kastet Arild seg fra 2005 over regifaget . Det var som å komme hjem. Han øste av sine erfaringer som operasanger og utfoldet seg i flere år med spennende oppgaver. Som om det skulle være nok med det! Arild har gjestet DNO&B som pensjonist og er strålende glad for å ha sunget i vårt «nye», flotte operahus i Bjørvika, bl.a. i Mozarts Figaros Bryllup og Monteverdis Ulysses vender hjem.

Arild har ikke tenkt å legge inn årene helt. Koronaviruset satte en midlertidig stopper for en visekveld i Hardanger, men han vil spille mer gitar og tilbringe enda mer tid i sitt kjære barndomshjem. Med ca. 3000 forestillinger bak seg avsluttet Arild sprudlende med å si at: «Mitt yrke har vært min terapi, – jeg var innlagt på operaen i mange år og nå kjenner jeg meg mye bedre!» Vi får nok høre mer fra ham – og det er vi glade for!

Iro i Monteverdis Ulysses vender hjem, DNB&O, scene 2, 2012  Foto: Erik Berg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s