Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnementsforestillinger og etterarrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Styret i Operaklubben

Petter satt som nestleder i styret fra 1988 til våren 2019, da han trakk seg av helsemessige årsaker.  Til tross for at han ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom i 2008, som gradvis gjorde ham helt funksjonshemmet, så holdt han fast ved musikken. Operaen var en stor del av hans liv.  Han hadde glede av og deltok på langt de fleste abonnements-forestillinger og etter-arrangementer like til sin død.

Vår kjære Petter er gått bort etter lang tids sykdom.  Han var levende opptatt av Operaklubben og våre norske solister og kom med fine innspill og forslag til aktiviteter til Operaklubbens etter-arrangementer.  Petter var en varm og fin person og en rik ressurs for styret i Operaklubben.  Vi lyser fred over hans minne.

Petter bisettes tirsdag, 17. september, kl. 14:30, fra Vestre Gravlund Nye Kapell.

 

Styret i Operaklubben

Tekst: Karin Koch.

Foto, bilde ovenfor: Tevje Akerø

Rita Therese Ziem tar gjerne en nystemt Cithar i Hænde og synger Bergens sangen, hennes fødebyes velkjente sang. Hennes operarepertoar forøvrig omfatter både høye lyriske mezzo-roller og enkelte sopranpartier.
Hennes far drev et radio- og TV-verksted i Bergen. En av kundene hans, en eksentrisk eldre operasangerinne, kom stadig innom med sin gamle video- og kassettspiller. Tross farens manglende interesse for opera, fikk sangerinnen bearbeidet ham så han begynte å ta sangtimer. Snart var han bitt av basillen. Ikke bare det; operasangerinnen overtalte ham også til at 8-årige Rita Therese begynte med privattimer. De øvde hjemme i hver sin ende av huset og holdt på å drive moren fra forstanden. Som bergenser var Sissel Kyrkjebø i utgangspunktet Rita Thereses store inspirasjonskilde, men hun måtte vike plassen for Kiri te Kanawa og Cecilia Bartoli, sistnevnte hadde en helt spesiell plass siden hun hadde stort, krøllete hår – akkurat som henne selv. Rita Therese øvde flittig. Hun fikk tidlig være med å opptre bl.a. på sommerkonsertene på Ulrikkens topp; store opplevelser for en liten, men ambisiøs sangerinne.

Etter musikklinjen på Langhaugen videregående skole kom hun inn på både Griegakademiet og Norges musikkhøgskole – NMH. Valgets kval var vanskelig. Det ble NMH og Oslo med et stort og rikt musikkliv. Et valg hun ikke har angret på. Rita Therese ble tatt godt i mot av professor Barbro Marklund som både var hennes hovedsanglærer i mange år og en uvurderlig støttespiller. Det tredje studieåret var spennende som utvekslingsstudent til Leipzig og London. Høydepunktet var å synge La Fortuna i Monteverdis opera Poppeas Kroning, regissert av Paul Curran ved Royal College of Music.

 

Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, den nasjonale finalen. Foto: Robin Røkke Johansen

I 2007 fikk Rita Therese 1. pris i sang i Ungdommens musikkmesterskap og 2. pris i den nasjonal finalen i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Samme høst, ett år før fullført Bachelor ved NMH, begynte hun ved Operahøgskolen, KhiO. Her fikk hun bryne seg bl.a. som Cherubino, i Mozarts Figaros bryllup, Dorobella i Mozarts Cosi fan tutte, Adalgisa i Bellinis Norma, Erika i Samuel Barbers Vanessa og Komponist i Strauss’ Rosenkavaleren. Hun gestaltet også hovedrollen i Bizets Carmen i full scenisk versjon med Sagene Janitsjarkorps. Hun var semifinalist både i Wilhelm Stenhammar International Music Competition i Norrköping (2008) og Hans Gabor Belvedere sangkonkurranse i Wien (2012).

Dette var en rik tid i Rita Thereses liv med stor blomstring og medgang. Mange dører åpnet seg. Hun mottok flere stipendier bl.a. fra Ruud-Wallenbergs Fond, Tom Wilhelmsens Stiftelse og ulike Bergens fond. Dette ga henne økonomisk ryggrad til å reise rundt å prøvesynge. Hun elsket det! Før hun fullførte KhiO, sang hun Kjøkkengutt i Dvoraks Rusalka ved DNO&B. Hun fikk 1 års stipendiatperiode ved DNB&O og gestaltet Kunstgewerblerin i Alban Bergs Lulu, blomsterpike i Figaros bryllup og Cherubino i familieforestillingen, Forhekset, Syster og Hulder i Grieg/Olav Anton Thommassens Veslemøy synsk, samt Une Patre og La chauve i Ravels L’enfant. For Rita Therese var det en ubeskrivelig lykke hver dag å kunne gå inn i Norges vakreste bygning og mest attraktive arbeidsplass. Andre spennende oppdrag fikk hun gjennom sangeragenturet Eliasson Artists Stockholm, bl.a. Mercedes i Carmen på Skjæret, Pippo i Rossinis La gazza ladra på Läckö slottsopera og Filharmonien i Gøteborg. Rita Therese var medlem av prestisjetunge Operastudioet ved Zürichoperaen i Sveits 2011-2012 hvor hun bl.a. gestaltet Rosina i Rossinis Barberen i Sevilla.

La Cenerentola, BNO, 2012

 

Etter medgang kommer motgang, sies det. Rita Therese fikk til fulle oppleve en forelders verste mareritt. I januar 2016 fant hun sin 17 måneder gamle baby livløs i sin egen seng, død under tragiske omstendigheter grunnet en meningsløs sykehussvikt. En slik tragedie kan knapt beskrives. Alt raknet. Rita Therese fikk hjelp, et møysommelig arbeid. Gjøril Songvoll, som vi portretterte i juli i fjor, var en enormt viktig venn og støttespiller. Hun engasjerte og oppmuntret Rita Therese til å synge på Åpningskonserten ved Oslo Operafestival, og i oktober samme år sto hun igjen på scenen. En stor personlig seier etter tapet. Bergen Nasjonale Opera, BNO, har også gitt hjertevarm støtte. Etter å ha gestaltet Askepott i Rossinis La Cenerentola i 2012 var det stort å få være tilbake i rollen som Hans i Engelbert Humperdincks Hans og Grete sesongen 2017/2018. Operaklubbens medlemmer har hatt gleden av å høre Rita Therese synge på våre Julekonserter i 2017 og 2018.

Hans og Grete, BNO 2017/2018

 

Rita Therese har erfart at motgang og tragedie har endret henne. Hun sier det har tvunget fram nye perspektiver og en dypere forståelse av både livet og kunsten. Hun har blitt mer kompromissløs på de viktigste prioriteringene og langt mer bevisst på at tiden vår er begrenset. Hun har på ny blitt mor til verdens skjønneste jente. Allegra er nå 14 måneder. Sin unge alder til tross er det ikke få konserter hvor hun har sittet på første rad og klappet begeistret. Sammen fyller de hverdagen med dans og musikk.

Etter å ha frilanset i mange år har Rita Therese lært at livet som sanger er uforutsigbart. Stille perioder alternerer med hektiske. Hun ønsker å leve i nuet, gripe mulighetene, realisere egne ideer og tørre å utforske nytt repertoar og nye sider ved seg selv som sanger og kunstner. Hun ønsker å fordype seg mer i Wagner, Verdi, Puccini, Mahler og Strauss samtidig som hun gjerne gestalter Carmen igjen og lar seg villig smitte av Rossinis boblende energi og overskudd. Hun har flyttet tilbake til Bergen, er veldig stolt av alt som skjer på BNO og ser fram til videre samarbeid der bl.a. på Operafest i høst og under Festspillene 2020.

Etter regn kommer sol, sier Rita, og konstaterer at selv om sorgen alltid vil ha sin del i hjertet hennes så smiler solen igjen til den vesle familien. Rita Therese har takket ja til å synge for oss også på vår kommende Julekonsert 28. november. Vi ser frem til et gledelig gjensyn og gjenhør da. Operaklubben ønsker henne hjertelig velkommen tilbake og lykke til videre.

Rita Therese og Allegra. Foto: privat

 

Tekst: Karin Koch.

Lydia Hoen Tjore trådte sine barnesko på den lille øya Radøy nord for Bergen.  Hun og hennes tre søsken vokste opp med foreldrene på farsgården.  Musikken har vært en viktig del av hennes liv fra hun var en neve stor.  Lydia spilte kornett i skolekorpset.  På kulturskolen spilte hun piano og sang.  Hennes mor, Ann Christin Hoen, var Lydias første sanglærer, og den dag i dag er hun med på prøverommet.

13 -årige Lydia ble tatt opp på Griegakademiets unge talenter i Bergen. Her ble Hilde Haraldsen Sveen svært viktig for henne, både som læremester og til inspirasjon. Allerede da var Den Store Drømmen klar; Lydia bare måtte synge!  Hun håpet å utvikle seg og få stemmen til å bli best mulig. Drømmen var å få til dette gjennom å gjøre en nasjonal- og internasjonal karriere, stå på de store operascenene, få mulighet til å jobbe med de aller beste dirigentene, regissørene, musikerne og sangerne og være del av de mest spennende prosjektene rundt om i verden.  Hun deltok og fikk andreplassen i Norske Talenter 2009.

Da hun begynte på videregående skole ble det trangt om tiden, døgnet hadde ikke timer nok til både skolegang, lekselesing og øving. Hun tok konsekvensen av tidsklemma og meldte seg opp  til eksamen i alle fag på videregående skole som privatist. På den måten frigjorde hun tid til audition på ulike konservatorier, til oppdrag i inn- og utland,  i Tanzania, Mosambique, Nederland, Tyskland m.fl.  Leksebøkene var med overalt. Pappa også.  De hadde gode og dype samtaler av både faglig og mellommenneskelig karakter, og eksamenene og reisene gikk bra. Hvilken dedikasjon til musikken, og hvilken bragd!

Lydia kom inn på både Griegakademiet, Norges Musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København.  Hun valgte sistnevnte og startet som 17-åring under professor Susanna Eken.  I løpet av de neste 6 studieårene fullførte hun en bachelor, en master og Operaakademiet ved Det Kongelige Teater.  Det er kanskje unødvendig å fortelle at hun var en av de yngste noensinne til å gjøre dette.  Som om dette ikke var nok, har hun hver sommer etter fylte 15 pakket kofferten og deltatt på sangkurs og festivaler i Italia og USA.  Språkkurs i Italia har det også blitt tid til. Hun ville skaffe seg all den erfaring hun kunne få, og har bl.a. sunget hovedrollene i Mozarts operaer, som  Susanna i Figaros Bryllup, Donna Elvira i Don Giovanni og Despina i Cosi fan tutte ved Narnia Festival i Italia.   Håpet hun hadde om å treffe flere sangere på egen alder ble ikke oppfylt, men hun traff mange dyktige musikere og sangere som ga inspirasjon og bidro til å forme hennes sangfaglige utvikling som sopransolist.  Hun medvirket i Rigoletto og Alcina ved Den Kongelige Opera, København i sesongen 2017/18.

Etter så lang tid i utlendighet og i så ung alder, var det en stor glede for Lydia sist sommer å komme tilbake til Norge hvor hun nå er solistpraktikant i DNO&B for sesongen 2018/19.  Hun kan ikke få fullrost Operaen som har slikt et tilbud til nyutdannede operasangere. Allerede i august gestaltet hun Zerlina i Mozarts Don Giovanni.  Det var en fantastisk opplevelse for henne å stå på vår nasjonale operascene. Som perler på en snor har hun sunget i Il Tabarro, sunget Suor Genovieffa i Sour Angelica og Belinda i Dido og Aeneas i DNO&B.  Prøvene på Tryllefløyten er i full gang.  Her skal hun synge rollen som 1. dame.  Det ser vi frem til.  Høydepunktet hittil denne sesongen var hennes debut som Adina i  Elskovsdrikken.  Lydia var egentlig satt på produksjonen som cover, men da rolleinnehaveren forstuet foten, fikk hun en sen kveldstime en telefon fra Operasjefen som ba henne steppe inn dagen etter. Lydia sier selv at de dyktige sangerne i castet og hele teamet rundt produksjonen skal berømmes for at det gikk så bra.  En helt spesiell takk gir hun til Gudrun Glette.  Hun var regiassistent på produksjonen og fulgte Lydia som en skygge hele dagen.  Etter endt dyst var Lydia overveldet av all støtten hun fikk fra sine kollegaer i DNO&B.  Dette gjaldt ikke bare den dagen, sier hun. Hverdagen ved DNO&B er travel, men hun opplever at hennes kollegaer daglig gir av seg selv i prøvesalen, og at hun helt fra start har blitt tatt imot med varme og omsorg.  Det å være operasanger kan være et ensomt yrke.  Det oppleves derfor ekstra godt å være en del av et solistensemble som er på Operaen fast, for slik kan man bygge et stødig og trygt miljø som ikke bare betyr mye for sangerne, men også for operamiljøet i Norge generelt.

Sin unge alder til tross, er Lydia en erfaren solist.  Hun har deltatt ved utallige ulike konserter og har sunget for Den Danske og Den Norske Kongefamilien flere ganger.  På Operaklubbens julekonsert 2018 sang hun for oss. Vi fikk bl.a. høre utdrag fra Elskovsdrikken og When you wish upon a star hvor hun akkompagnerte seg selv. Det var en stor opplevelse for våre medlemmer. Med målbevisst jobbing har det meste gått på skinner for Lydia.  Hun ser ikke på som en selvfølge.  Hun elsker jobben og alt det fører med av glede, svette og tårer, og håper å kunne leve Drømmen ut resten av livet. Vi vil med stor oppmerksomhet følge henne videre på ferden og  ønsker Lydia hjertelig velkommen tilbake til Operaklubben.

 

 

 

 

 

På Generalforsamlingen 23. februar endret Operaklubben vedtektene sine slik at Styret nå har muligheter til å utnevne æresmedlemmer.

Styret ønsket å utnevne Petter Maus som Operaklubbens første æresmedlem.

Styreleder Stefan Axelson sa i den anledning noen ord hvor han bl.a. nevnte at nå var tiden kommet hvor Petter av helsemessige årsaker måtte trekke seg fra Operaklubbens styre. Petter ble valgt inn i styret i 1988 – det er mer enn 30 år siden! Petter ble umiddelbart utnevnt til nestleder, et verv han har beholdt til denne dag. Petter har gjort en flott innsats i alle år, selv da sykdommen begynte å sette ham tilbake kom han med interessante utspill og ideer. Stefan sa også at vi kommer til å savne Petters utspill og kommentarer på styremøtene.

Petter ble overrakt blomster til stående applaus.

Portrettert av Karin Koch

Siv Oda het hun og sang da hun ble født ……. Det sies i familien hennes at hun sang lenge før hun kunne gå, og i en alder av 6 år bestemte hun seg for å bli operasanger. Det skjedde etter besøk hos nabokona som hadde TV stående på i stua, mens hun selv var ute og jobbet i hagen. Denne spesielle søndagen sendte de Puccinis opera Madama Butterfly. Siv Oda ble sittende foran TVen som fjetret. Hun ble fanget inn i den vakre og mektige musikken, i den hjerteskjærende historien, i de fargerike kostymene; frøet, interessen, engasjementet og viljen til selv å bli operasanger var sådd.

Siv Oda Hagerupsen kommer fra tettstedet Kvarv i Nordland. Hun ble født inn i en arbeiderklasse-familie med musikkglade amatører. De boltret seg innenfor et bredt repertoar som strakk seg fra fra Jimi Hendrix, Eric Clapton og Rolling Stones til klassisk musikk. Det var langt fra heimen til operascenen, men de første stegene kom som solist i skolekorets konserter i barneskolen. Den store sanginteressen gjorde at hun stakk seg litt ut og ble ertet av medelevene. Denne motgangen gjorde Siv Oda bare sterkere i sin drøm om å bli operasanger. Hun opplevde det nesten som et kall, ønsket om  å uttrykke seg gjennom musikk og teater var en fundamental drivkraft. Hun siterer Hanne Krogh som pleier å si; «Jeg kunne ikke velge å bli artist, jeg måtte i så fall ha valgt å ikke bli artist.»

 

 

Veien videre gikk igjennom språklinjen på gymnaset, en annen stor interesse hun har. Deretter fulgte Bodø Lærerhøgskole med en årsenhet i musikk. Den pedagogiske skoleringen hun fikk der åpnet døren til 3-årig sangpedagogisk utdannelse ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø. Så fulgte et år med Teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, og hun begynte hun å synge i Operakoret ved Den Norske Opera. Siv Oda kom inn på Operahøgskolen og var del av det første kullet hvor de tok inn bare fire studenter hvert år i stedet for 10 som tidligere.  Hun hadde tre fantastiske år der. Samarbeidet mellom Operahøgskolen og Den Norske Opera  ga studentene en gyllen anledning til å prøve seg. I avgangsåret ble de utplassert i roller ved DNO. Siv Oda fikk rollen som 3. Dame i Tryllefløyten, ved barneoperaen Mini-Tryll og gestaltet Mercèdès i Carmen på turne. Etter endt utdanning fikk hun flere roller ved DNO; først Marcellina og så Cherubino i Figaros Bryllup, både på hovedscenen og på turne, deretter rollene som Nicklausse, Musen og Stemmen i Hoffmanns Eventyr på turne. Hun var en av solistene på DNOs juleplate fra   Hjem til Jul og sang Mercèdès i Carmen da den for siste gang ble satt opp på hovedscenen i «Gamleoperaen» I Folketeateret. Siv Oda gir honnør til Bjørn Simensen som en veldig god operasjef som ga norske operasangere muligheten til å få roller ved DNO!

Siv Oda har sunget mye på distriktsoperaene i Norge og sunget med alle symfoni- orkestrene vi har. Hun har sunget utdrag fra Verdis operaer på en gallakonsert i l’Opera de Montrèal i Canada og gjort konserter i St. Petersburg og Murmansk i Russland. På Sveriges største sommeroperafestival, Opera på Skäret, hadde hun i 2017 gleden av å gestalte Suzuki i Madama Butterfly, mens hennes gode venninne Elisabeth Teige var en av to som spilte Cio-Cio San. Sommeren 2018 gjorde hun rollen som Eboli i Don Carlo der. Denne rollen hadde hun drømt om i 10 år og er takknemlig for at Opera på Skäret ga henne muligheten. Operaklubbens medlemmer husker sikkert at hun og Yngve Søberg sang for oss på vårt etterarrangement 13. oktober 2018; to av våre dyktige sangere, Yngve rett fra kjempesuksess som Rigoletto i Firenze og Siv Oda rett fra kritikerhyllet suksess som Eboli i Don Carlos.

Siv Oda er takknemlig for alle de gode coacher og sangpedagoger som har kommet i hennes vei og som hun har lært mye av.  Spesielt vil hun nevne Svein Bjørkøy, hennes sangpedagog på Operahøgskolen, som ga henne en solid, sunn sangteknikk og Elizabeth Norberg-Schulz som har vært hennes sangpedagog etter Operahøgskolen.  Hun ga stemmen hennes et nytt «gir» med sin bunnsolide bel-canto teknikk og åpnet for et større fag;  Mascagni, Verdi og etterhvert også litt Wagner.

Siv Oda pleier å si at drømmerollen er den hun jobber med for øyeblikket, men hun innrømmer at hun mer enn gjerne gjør Eboli igjen, gjerne også Amneris og flere roller i faget. Det er roller som er midt i blinken for stemmen hennes slik den har utviklet seg nå. Oppgaver i Europa er fristende, DNO&B likeså.

Siv Oda innviet året 2019 med å synge Nyttårskonsert i Bølgen Kulturhus i Larvik. I februar blir det Operagalla med Roma Sinfonietta i Stavanger Konserthus og Sandnes Kulturhus. Hun skal synge rollen som Marthe i Gounods Faust med Trondheim Symfoniorkester og Opera. Hun gleder seg til å jobbe sammen med en stor gjeng gode, norske kollegaer og berømmer Randi Stene som en dyktig casting director som ofte bruker norske sangere. Siv Oda er også engasjert i en god rolle i oktober.  Hun røper at det er her i Norge, men mer vil hun ikke si. Operaklubben ønsker henne all mulig lykke til videre, og vi gleder oss til å høre mer av henne.

 

Portrettert av Harald Vengene

La oss ta det viktigste først:
Det er Bjørn Simensen om har æren for at det ble et operahus i Bjørvika

Bjørn Simensen har klart det ingen trodde var mulig. Han har i sine to perioder som operasjef bestilt 12 nye norske operaer, han har klart å trekke store nye publikumsgrupper ved hjelp av nyskapende forstillinger og ikke minst har han klart å overbevise både det norske folk og myndigheter om at man må bruke 3,3 milliarder kroner på å bygge et nytt operahus. – Operaen er for alle, men ikke for alt, sier Simensen om sin strategi for å sette opera på dagsordenen i Norge.
Bjørn Simensen har hatt to ulike karrierer; begynte som pressemann og sjefredaktør i Dagbladet 1990-1995. I mellom tiden har han vært kultursjef i Sandefjord, direktør for symfoniorkesteret og konserthuset i Gøteborg og 1984-90 sjef for Den norske Opera;  en stilling han innehadde på nytt fra 1995-2008.

Simensen vokste opp på Lillehammer, og etter realskolen gikk han journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole og tysk folkehøyskole i Rendsburg. Journalistkarrieren startet i Sunnmørsposten 196 etter et kort opphold i Fredrikstad Blad. Årene i Ålesund gjorde ham engasjert i kultur-og musikklivet. Da han kom til Oslo i 1972 for å arbeide som stortingsmedarbeider i Venstres Pressekontor, begynte han å studere ved Østlandske Musikkonservatorium samtidig som han tok privattimer i sang hos Olaf Eriksen, professor Paul Lohman og Nicolai Gedda.   Hans debut som sanger skjedde i Sandefjord 1978.

Fra 1973 til 1980 var Simensen kultur- og kinosjef i Sandefjord.
Dette har kjennetegnet hans senere virke som direktør for store kulturinstitusjoner; ikke minst som sjef for Den norske Opera har Simensen lagt vekt på å koble det nasjonale med det internasjonale i en fruktbar kombinasjon under slagordet “en kulturinstitusjon som bare er nasjonal, blir provinsiell, og en som bare er internasjonalt orientert, blir hjemløs”.

1980 ble Simensen ansatt som sjef for symfoniorkesteret i Göteborg. Sammen med sjefdirigenten Neeme Järvi løftet han i de følgende årene orkesteret frem til å bli det ledende symfoniorkesteret i Sverige. Orkesteret, som i Simensens sjefstid nådde full symfonisk besetning, fikk også en internasjonal karriere med svensk og nordisk repertoar i grammofoninnspillinger og på turneer.

1984 ble Simensen hentet til Den norske Opera. Hans ønske var å åpne dørene for gjestesangere, gjestedirigenter og gjesteregissører, og i hans tid har størrelser som José Carreras, Plácido Domingo, Luciano Pavarotti og en lang rekke andre gjestet operaen.
Han vakte oppsikt da han som den tredje operasjef i verden forlangte at operaforestillingene skulle fremføres på originalspråket med oversettelse via tekstmaskin. Senere er dette blitt vanlig overalt.

Simensen gjorde seg også bemerket ved at han bestilte nyskrevne operaer fra norske komponister.

I begge sine perioder som operasjef har Simensen lagt vekt på at operaen som en av de tunge kulturinstitusjonene har forpliktelse til å kommunisere tett med samfunnet, mediene og det politiske miljøet. Han har engasjert ulike samfunnsgrupper, barn og unge, innvandrere, til å uttrykke seg gjennom musikk ut fra det gamle zuluordtaket “Der det synges, kan du trygt slå deg ned”. Blant norske sangere som er sprunget ut av Den norske Opera i hans tid er Solveig Kringlebotn.

Bjørn Simensen ble 3. desember 2007 utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske St. Olavs orden for sin innsats for norsk opera og den 27. september 2008 ble han Årets Oslo-ambassadør.
Han er også ridder av 1. klasse av den svenske Nordstjärneorden.

Vi anbefaler alle våre medlemmer å kjøpe Simensens bok.

Den er full at gode anekdoter og historier og er veldig underholdende. Dere vil garantert ikke bli skuffet.
Selve biografien Operasjefen er ført i pennen av journalist og forfatter Ottar Julsrud.

Operabygget i Oslo feirer i disse dager sitt tiårsjubileum, og i boken Operasjefen forteller Bjørn Simensen om den lange veien frem til Bjørvika-åpningen i 2008. Simensen har en stor del av æren for at det omsider kom tilstrekkelig politisk trøkk bak den nær 200 år gamle drømmen om et norsk operahus.
Derfor siterer vi noen få anekdoter fra denne boka i det som nå følger.

I et debattprogram på TV om etablering av operaen i Bjørvika hvor Simensen deltok, sa Vennerød til Knut Skram at han ikke skjønte hvorfor skattebetalerne måtte punge ut for at han skulle få drive med hobbyen sin. Simensen forsto godt hvorfor Skram, en hardtarbeidende kunstner gjennom tretti år, ble sint da!
På den annen side var det viktig at denne debatten kom ut til folket. Det holder ikke å argumentere kun ovenfor komponistene og kunstnerne. Vi måtte få folket over på vår side, ellers ville politikerne aldri tørre å vedta en såpass stor investering.  Men det må kanskje tilføyes at ingen politikere har jublet over at vi får en opera, Lahnstein sa jo selv at ikke akkurat bølgen hadde gått i Senterpartiet da operabyggingen ble vedtatt.

 

Er det en tenor i salen?
I en oppsetning av Tosca på 80-tallet var det Anna Shafajinskaia som sang tittelrollen, og hun svinset forelsket rundt sin Cavaradossi som på sin side ikke var særlig interessert i handlingen.  Han ar livredd for om han ville klare de høye tonene.  Som back-up hadde Simensen gjort en avtale med vår egen tenor Ivar Gilhuus.  I pausen kastet Giacomini inn håndkledet og Simensen gikk på scenen og sa at Giacomini er blitt syk og kunne ikke fortsette.  Publikum trodde de måtte gå hjem, så sier Simensen:  er det en tenor i salen? Og det var det!  Ivar fikk en velkomst av en annen verden og sang så taket løftet seg.  Aldri har vel en tenor fått større jubel etter den berømte tårnarien, som satt som et skudd.

 

Oslo Sommeropera (side 165)
To som utmerket seg under Oslo Sommeropera, et flott tiltak av Per Boye Hansen, var Solveig Kringlebotn og Ingjerd Oda Mantor.  Hvem ville nå lengst?  Solveig ble internasjonal og oppnådde fem produksjoner på Metropolitan.  Ingjerd Oda Mantor ble hjemme.  Hun gjorde en fabelaktig Donna Anna i Trondheim med Pappano som dirigent.  Og Pappano sa:  ”Du hører ikke en bedre Donna Anna noe sted”!

Hun døde dessverre så altfor tidlig.

Planer om nytt operabygg (side 206)

Simensen forteller: En formiddag i 1994 traff jeg Egil Monn-Iversen på Karl Johan.  Han ville ha meg tilbake i Operaen.  Jeg lo det hele bort, men et halvt år senere ba han om en samtale, og vi møttes på Egon Restaurant hvor han gjentok tilbudet.  Samtidig hadde situasjonen tilspisset seg i Dagbladet, og jeg måtte bestemme meg om jeg skulle kjempe en intern kamp om makta i avisen.  Men jeg ville ikke nøye meg med å administrere Operaen, så jeg ba Monn-Iversen, som hadde de beste kontakter i Arbeiderpartiet, høre med Gro Harlem Brundtland om hvordan hun og partiet ville stille seg til et nytt operahus.  Jeg ba ikke om garantier, men ville de motarbeide det?  Om Monn-Iversen virkelig spurte henne, vet jeg ikke, med det regner jeg med.

Han var selv så interessert i nytt hus til Operaen at han mente at vi kunne gå i gang.

 

Om dirigent Manfred Honeck og Henrik Engelsviken (207)

Manfred Honeck var en meget god dirigent, og startet også en flott Verdi-Shakespeare-serie med Macbeth, Otello og Falstaff. Men som mange dirigenter var han nøye på detaljene, av og til in absurdum.  En mindre rolle som Rodrigo i Otello hadde vi prøvesang på.  Henrik Engelsviken sang glimrende, men Honeck var ikke helt fornøyd og ba meg undersøke på det utenlandske gjestemarkedet.  Det saboterte jeg.  ”Har du funnet en Rodrigo?” spurte han senere,  ”ja”, sa jeg, ” er heisst Henrik Swingelseken.”  ”Ja vel”, sa Honeck og ble fornøyd.

 

Dette er bare noen få av anekdotene fra boka som er omtalt her.

Boken til Simensen er jo full av artige og morsomme historier og anekdoter:

 

Les f.eks.:

Njål Sparbo sang bak scenen mens…. (side 216)

Dirigent til åpningen av den nye Operaen (side 249)

Åpningen av den nye operaen (side 251)

….. og det er mange flere.

 

Vi gjentar vår beste anbefaling: kjøp boka!  

Operabutikken har den!!

Dette er Bjørn Simensen på sitt aller beste !

 

Portrettert av Karin Koch

Elisabeth Teige og Jens-Erik Aasbø er kjente og kjære sangsolister for oss i Operaklubben. Elisabeth har blitt en av de mest ettertraktede unge, dramatiske sopraner i Skandinavia, og Jens-Erik har etablert seg som en kraftig bass, en av de få i Norge. De representerer hver sin ende av stemmeprakt i opera, to ytterkanter de behersker mesterlig både gjennom toneprakten, men også ofte gjennom de dramatiske skikkelsene de gestalter. Hvilke fremtidsvyer, ønsker og veivalg har ført dem til profesjonen sangsolister?

La oss først se nærmere på Elisabeth. Hun er født og oppvokst i Ålesund og ønsket egentlig å bli frisør. Til alt hell kom hun ikke inn på den skolen! Det ble i stedet et år på fiskemottak i Ålesund før hun kom inn på musikklinjen på videregående skole. Uskolert innenfor musikkens verden som hun var, opplevdes musikklinjen ikke bare som en glede. Mange av klassekameratene var svært musikkyndige. Det fratok henne nesten lysten til å synge, men bare nesten. Da hun begynte i Ålesund operakor ble interessen for alvor vekket. Da de sang Wagners Tannhäuser så hun «lyset», og da Den norske Opera kom på turne med sopranen Toril Carlsen som sang alle de kvinnelige hovedrollene, bestemte hun seg. Hun ville inn på Operahøgskolen, og hun ville ha Toril Carlsen som lærer. Dette tok riktignok sin tid; 3 års ventetid i kassen på Obs ble det før hun kom inn på musikkonservatoriet i Trondheim. Deretter sto Statens Operahøgskole, KhiO for tur. I årene 2012-2014 var hun solistpraktikant i DNO&B. Her fikk vi bl.a. høre henne i rollene som Kate Pinkerton i Puccinis Madama Butterfly og Sacerdotessa i Verdis Aida. Da hun sang duett med Knut Skram i Wagners Den flyvende hollender på praktikantenes avslutningskonsert førte det til at hun fikk rollen som Senta i samme opera i 2015. Det var gildt å være tilbake på DNO&Bs scene som gjestesolist.

Elisabeth har med sin varme og vakre klang og overbevisende sceniske nærvær utviklet et repertoar som omfatter roller som bl.a. Elsa i Wagners Lohengrin, Cio-Cio-San i Madama Butterfly, Leonore i Beethovens Fidelio og ikke minst Senta i Den flyvende hollender. Sistnevnte har hun gestaltet i ikke mindre enn åtte ulike produksjoner bl.a. på Opera på Skäret, Deutche Oper Berlin og Oper Frankfurt. Å synge Wagner er selve drømmen synes hun, men hun elsker også rollen som Cio-Cio-San. Sistnevnte skal hun igjen gestalte i løpet av de kommende sesongene. I 2018/19-sesongen vil hun gjøre flere rolledebuter, bl.a. som Irene i Wagners Rienzi ved Deutche Oper Berlin, og på Nationaltheater Mannheim ikler hun seg rollen som Puccinis sjalu heroine Floria i Tosca. I Mannheim skal hun videre synge Brünnhilde i Loriot/Wagners Der Ring an einem Abend. I de neste sesongene skal Elisabeth også rolledebutere både som Ariadne i Strauss’ Ariadne auf Naxos og som Turandot, prinsesse av Kina i Puccinis Turandot. Inn i fremtiden venter store engasjementer ved Semperoper Dresden, DNO&B, Staatsoper Hamburg og Bayreuther Festspiele. Hun gleder seg til å ta fatt.

Elisabeth har arbeidet med dirigenter som Àdàm Fischer, Michael Balke, Oleg Caetani, John Helmer Fiore, Anton Grishanin, Julia Jones, Pier Giorgio Morandi, Vello Pähn, Karl-Heinz Steffens, Otto Tausk, Pierre-Andrè Valade og Sebastian Weigle.

 

Jens-Erik er fra Gjerstad og Risør. Fra han var en neve stor var han opptatt av musikk, men det var først da han ble med i koret Gullguttene på Risør videregående skole at han virkelig oppdaget sangen og lærte mye. Jens-Erik spilte bassgitar i Risørbandet Bergtatt, men ville ikke synge der fordi han ikke likte å synge i mikrofon; og det slipper han jo på de store operascenene han nå beveger seg! Jens-Erik gikk noen snirklete veier frem til å bli operasolist.   Han tok Vokallinjen på Skogn Folkehøgskole, deretter en bachelorgrad i Medie- film og musikkvitenskap ved NTNU og Høgskolen i Agder. Da hadde han tenkt at han skulle bli sanglærer, kordirigent eller kanskje drive med kirkemusikk i Risør. Den gang ei, han fikk lyst til å utfordre seg selv ytterligere, kom inn på en 4-årig bachelorgrad i Kandidatstudiet i utøving ved Norges Musikkhøgskole, hvor han bestemte seg for å satse på opera. Det førte til et Årsstudium på Statens Operahøgskole, KhiO og til sist et Masterstudium samme sted. Dette tok ham rett inn som solistpraktikant ved DNO&B i 2011, og siden har han vært der som sangsolist. I tillegg har han diverse sangsolistoppdrag både i inn- og utland. Jens-Erik er for tiden DNO&Bs eneste ansatte bassolist. Til tross for sin unge alder kan han smykke seg med å være en av under en håndfull norske bassangere på internasjonalt nivå.

På vår nasjonale operascene har Jens-Erik sunget bl.a. roller som Sarastro i Mozarts Tryllefløyten, Basilio i Rossinis Barberen i Sevilla, Politikommisær i Sjostakovitsj’ Lady Macbeth fra Mtsensk, Broder Tuck i Schwemmers Robin Hood, Doktor Grenvil i Verdis La traviata, Bonzo i Puccinis Madama Butterfly, Nasareer i Strauss’ Salome og Rocco i Beethovens Fidelio. På Operaklubbens abonnement har vi hørt ham gestalte bl.a. rollene som Cesare Angelotti i Puccinis Tosca, Raimondo i Donizettis Lucia di Lammermoor og Kommandanten i Mozarts Don Giovanni. Sistnevnte er hans favorittrolle hittil.

Jens-Erik med sin varme bass er som nevnt også ettertraktet ved andre scener enn vår nasjonale. I Operaen på Skäret har han gestaltet rollene som Daland i Wagners Den flyvende hollender, Vannånden i Dvorsaks Rusalka ved Komische Oper i Berlin, Fasolt i Wagners Rhingullet og Kommandanten ved Theatro Municipal de Säo Paulo. Mozarts Requiem har han fremført utallige ganger som bassolist i tillegg til at han har Verdis Requiem på repertoaret.

 

 

Hva er minste felles multiplum for Elisabeth og Jens-Erik? Begge er oppvokst i småbyer, ingen av dem hadde som intensjon å bli klassiske sangere, men kordeltakelse åpnet øynene deres, begge har vært solistpraktikanter ved DNO&B, de er begge lidenskapelig opptatt av musikk og sang, kobler ofte av med tungrock, og ikke minst, de er gift med hverandre og venter sitt første barn sammen i nær fremtid.  To ektefeller i et egenartet yrke som krever en spesiell livsstil kan være en fordel. Begge er enige om at det er godt å ha en ektefelle som forstår, men et tradisjonelt familieliv blir det ikke. Det er sårbart å ha stemmen som instrument.  De sammenligner solistyrket med ekstremsport, som å kaste seg utfor et stup.  Det er nervepirrende, men kicket de begge får når de lykkes og publikums jubel slår imot dem er enorm.   Når Operaklubbens medlemmer sitter i salen er det ekstra stor stas.

Det er ikke ofte de står på scenen sammen, men på Opera Skärets produksjon av ” Den flyvende Hollender” i 2016 gestaltet de far og datter. Det var en spesiell opplevelse.

Vi har også hatt gleden av å høre Elisabeth og Jens-Erik på Operaklubbens etterarrangementer. Vi ser frem til neste møte i musikkens verden som utøvere enten sammen eller hver for seg og gleder oss til å følge dem videre. Fremtidsplanene lover godt!

Portrettert av Karin Koch

Gjøril Songvoll har fått sin drømmejobb. Hun blir Festivalsjef for Kirsten Flagstad-festivalen, og tiltrer på Hamar 1. august. Det er hennes store kjærlighet for opera som har ført henne dit.

Gjøril er født og oppvokst i Oslo, men det var da hun gikk på Toneheim folkehøgskole 1992/93 at hun bestemte seg for å studere sang. Hun utdannet seg til cand.mag. ved Musikkkonservatoriet i Kristiansand med pedagogikk, tok videreutdanning med opera ved NTNU og deretter utdanning som operasanger ved Operahøgskolen i Oslo. Hun har tidligere arbeidserfaring som produsent og bookingansvarlig for Kirsten Flagstad-festivalen, har vært bookingansvarlig og sekretær for Oslo Griegfestival samt vært sekretær for Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Hennes glødende engasjement for opera fikk henne til å starte og deretter lede Opera til folket – Oslo Operafestival. Hun var den stolte mottaker av Oslo bys Kunstnerpris i 2008.

Fra 2010 har Gjøril vært tilsatt i 100% stilling ved UiO. Her har hun hatt hovedansvar for Lunsj med kultur, samt vært sekretær for Kultur- og velferdsutvalget og prosjektleder for UiO-festivalen. Hennes hjertebarn, Lunsj med kultur, tilbyr et varierende program fredager, som oftest presentert i Vestibylen i Georg Sverdrups hus (UB) på Blindern. Det er åpent for alle, og det er folksomt når lunsjtid nærmer seg. Det serveres for øvrig Operaduetter m.m. der 7. september 12:15-12:45 samt Operaperler 12. september 12:15-12:45 på Tøyen Hovedgård i Botanisk hage. Helt gratis.

Gjøril har fått permisjon fra sin faste stilling ved UiO og går til en 50% stilling som Festivalsjef for Kirsten Flagstad-festivalen. Hennes visjon i dette arbeidet er å fokusere på at operasangeren Kirsten Flagstad, i tillegg til å være Norges største dramatiske sopran og en fabelaktig tolker av Richard Wagners musikk, også gjorde andre ting, som for eksempel å synge operetter ved Opera Comique i Kristiania og ved Nationaltheateret, hadde utstrakt turnevirksomhet rundt i verden, hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, og ikke minst være Den norske Operas første sjef. I denne stillingen hevet ikke Kirsten Flagstad lønn, men hun bidro med betydelige egne midler for å ansette unge og lovende operasangerne og musikere. Mangfold er et begrep Gjøril liker.

Gjøril er ikke redd for å være arbeidsledig de resterende 50% ut over virket som Festivalsjef for Kirsten Flagstad-festivalen. Hun har mange jern i ilden. Som kunstnerisk leder brenner hun fortsatt like ivrig for Oslo Operafestival og samarbeider med flere aktører innen kulturlivet i Oslo. I tillegg til Oslo Operafestival, arrangerer Opera til folket også Lørdagsopera på Gamle Raadhus Scene i Oslo. Gjøril driver en utstrakt frilansvirksomhet og synger med sin lyrisk/dramatiske sopran på ulike arrangementer som konferanser, jubileer, osv. Av operaroller hun har sunget er de største å finne blant Dido i Dido & Aeneas av Purcell, Rodelinda i Rodelinda av Händel, Amelia i Maskeballet av Verdi, Sieglinde i 1. akt av Wagners Valkyrien i Universitetets aula med Thomas Ruud og Odd Grundt, Annina i La Traviata av Verdi. Hun har jobbet med dirigenter som Marc Soustrot, Rolf Gupta, Per Sigmund Torp, Peter Szivay, Terje Boye Hansen, m.fl.

Nå lader Gjøril opp og gleder seg til de nye arbeidsoppgavene som venter. Hun oppfordrer oss alle til å besøke Kirsten Flagstads barndomshjem på Hamar som nå er museum og ønsker Operaklubbens medlemmer velkommen til Kirsten Flagstad-festivalen i juni 2019. Vi ønsker henne lykke til med de nye utfordringene.

 

PS: Gjøril synger opera m.m. med Thomas Ruud, tenor, og Geir Henning Braaten på klaver i Vigelandsmuseet 15. juli kl 14:00. Yr.no melder pent vær, så det er bare å trekke i sommerklær og nyte vakker sang og musikk i borggården og kanskje ta et lite museumsbesøk samtidig.

 

 

Oppvekst
Sopranen Birgitte Lindås Christensen, født i Gildeskål kommune i Nordland, har gledet og gleder oss med sin vakre stemme, det være seg i kulturhus, konsertlokaler, i kirker og i Den norske Opera & Ballett, på langs og på tvers i hele Norges land og ikke minst i utlandet.
Gildeskål er en vakker kommune, her er bl.a. Norges lengste ”sydenstrender” med kritthvit sand, gammel kulturhistorie, seifiske og et landskap som innbyr til toppturer hvor man kan se storhavet, Fugleøya og med Lofotveggen ute i horisonten.  Om vinteren danser nordlyset over himmelen.  Det er gode og sunne oppvekstvilkår i Gildeskål, men lite som tyder på gode utdanningsmuligheter for en kommende operasanger.  Hva inspirerte Birgitte, hvorfor ble sang hennes karriere?  Kan vårt nasjonale ikon Elias Blix (1836-1902) med sine salmesamlinger ha vært en inspirator?
Birgitte forteller hun at hun ble født inn i en musikkelskende familie. Hun spilte i korps og sto i kor.  Som 16-åring flyttet hun til Mosjøen for å gå på musikklinjen på videregående skole.  Det tilbudet hadde de ikke i Bodø som var hennes nærmeste by.  Hun minnes med gru hvor tøft det var.  Det tok 6,5 timer å komme hjem og mobiltelefonen fantes ikke.  Da startet et liv som sanger med lengsel etter familien, først til foreldrene og deretter til mann og barn.
Nå er ”hjem” i Asker hvor hun bor sammen med ektemann og 2 barn på 11 og 3 år.  Birgitte sier lett kokett at hun som mange sangere ikke vil røpe alderen, og at det er en utfordring for kvinnelige sangere å få barn og samtidig beholde og videreføre sin karriere.  Birgitte sier hun elsker å være sanger og å få være med på fantastiske oppsettinger.  Hun mener det er viktig for menneskeheten at vi fyller livene til hverandre med kunst og kultur som en motvekt til alt som er vanskelig her i verden.  Hun vil vi skal forsvinne inn i øyeblikk i tiden og kjenne på hjerte, smerte og glede. Det er det hun gjør når hun er på jobb lenge og langt borte fra heimen. Birgitte sier hennes karriere som sanger hadde vært umulig hadde hun ikke hatt støtte fra sin fantastiske ektemann. Han stiller alltid opp.

Karriere
Med Ingrid Bjoner som hovedlærer fikk Birgitte mye kunnskap om opera da hun tok diplomeksamen ved Norges Musikkhøgskole i 1997.  Samme år mottok hun stipend fra Ingrid Bjoners fond for unge sangere.

Birgitte Christensen er en av landets ledende sopraner og har en betydelig karriere både nasjonalt og internasjonalt.
I 1998 debuterte hun på Den Norske Opera som Nattens dronning i Tryllefløyten.  Birgitte er svært takknemlig for at daværende operasjef, Bjørn Simensen, så talentet hennes.

Fra 1999 til 2003 var hun ansatt ved operaen i Innsbruck.  Det var en råtøff oppstart, bl.a. fordi hun ville lære tysk

”the hard way”, dvs ingen skulle snakke engelsk til henne. Hun har vært veldig glad for dette i ettertid.  Hjemlengselen hennes var stor, og første mobiltelefonregning var på 11.000 kr.  Hennes operasjef der var den legendariske mezzosopranen Brigitte Fassbaender.  Hun mener selv hun fikk verdens beste opplæring gjennom henne.   Brigitte Fassbaender ga henne også sangundervisning når Birgitte ønsket det, og hun fikk mange flotte roller på repertoaret der.

Birgitte har og sunget ledende roller ved operahusene i Dresden og Berlin.

I juni 2000 mottok Birgitte Talentprisen for sin Händel-rolle Partenope, i forbindelse med at Eberhard Waechter Medaljen ble presentert ved statsoperaen i Wien.

Fra 2006 til 2009 var hun fast solist ved Den Norske Opera & Ballett og har hatt mange ledende roller.
Hun har hatt stor suksess ved Nasjonaloperaen i roller som Rosalinda i Flaggermusen, Kleopatra i Julius Cæsar, Nattens Dronning i Tryllefløyten, Musetta i La bohème, Violetta i La traviata, Vitella i Titus, Elisabetta i Don Carlo og tittelrollen i Poppeas kroning.
Birgitte minnes spesielt Julius Cæsar med Stefan Herheim som en stor opplevelse. Hun skryter uhemmet av ham og sier han er en fantastisk begavet regissør som får det beste ut av enhver sanger, i tillegg til at han er helt utenom det vanlige musikalsk og forstår seg utrolig godt på stemmer.

Birgitte har sunget tittelrollen i Alcina ved nasjonaloperaen i Santiago, Chile.  På Oscarsborg sang hun i 2011 Lola i Cavalleria rusticana/Pagliacci.  I oktober 2013 sang hun Violetta Valery i La traviata i Nordnorsk opera i Tromsø, i november 2013 sang hun Requiem med Trondheim Symfoniorkester, i 2014 Rosalinde i Flaggermusen på Bolsjoi teatret i Moskva, i 2015 Amelia i Un ballo in maschera på Opera Nordfjord og Alceste i Alceste på Ruhr Triennalen.

Birgitte har sunget med dirigenter som Umberti Benedetti, Fabio Bondi, Paolo Carignani, Francesco Corti, Alessandro di Marchi, René Jacobs og Jukka Pekka Saraste.
Birgitte har også bidratt med sin vakre stemme på Operaklubbens etterarrangementer. Hun sang for oss på julekonserten i 2011 og på medlemsmøte 10 april 2013 hvor hun sang med Håvard Stensvold og Tore Dingstad akkompagnerte.

Ifølge Svalbards ordfører Christian Kristoffersen var det den nordligste symfonikonsert noensinne da Birgitte sang duett med Thomas Ruud og det 61-mann sterke Nordnorsk Symfoniorkester på Longyearbyen Kulturhus i mai 2013.

I desember 2014 var Birgitte på turnè med en konsert med musikk av Händel, Corelli, Buxtehude, Bach samt julesanger fra barokken.  Susanne Schwarz spilte barokkfiolin, Mime Brinkmann barokkcello og Mariangiola Martello cembalo.   De spilte bl.a. i Tanum kirke, Slependen, og mange av oss hadde glede av å høre henne der.

Bodø feiret bursdag i april 2016, hvor bl.a. et stjernespekket solistlag med Birgitte, Ingebjørg Kosmo (mezzo-sopran), Thor Inge Falch (tenor) og Ketil Hugaas (bass) bidro til jubileumsfæsten med Nordnorsk Symfoniorkester, NOSO.  Det var også med operasolister fra landsdelen, som sang fra Carmen og West Side Story. Det hele var under ledelse av orkesterets entusiastiske dirigent, Christian Lindberg.

Under Festspillene i Bergen i 2016 sang Birgitte i Håkonshallen med Vertavokvartetten.   Programmet besto bl.a. av Arnold Schönbergs (1874–1951) 
Strykekvartett nr. 2 i fiss-moll, op. 10 og Wolfgang Amadeus Mozarts 
(1756–1791) Strykekvartett nr. 14 i G-dur «Vårkvartetten», KV 387

På Oslo operafestival i oktober 2016 sang Birgitte i et sammensatt operaprogram sammen med bl.a. Marius Roth Christensen, tenor, Sebastian Durán, baryton, Rita Therese Ziem, sopran samt Gjøril Songvoll, sopran og konferansier.  Akkompagnert av pianisten Andrea Secchi.  Programmet var et overflødighetshorn av velkjente opera-arier og duetter.  Birgitte sang bl.a. “Libiamo” fra La Traviata med Marius Roth Christensen, Dich teure Halle fra Tannhäuser av Richard Wagner, Donna Annas første arie fra Don Giovanni og avslutningsvis Czardas fra Flaggermusen av Johan Strauss d.y.

Da Den norske Opera & Ballett i april i år presenterte sitt 2017/2018 sesongprogram, sang Birgitte innledningsvis fra Don Giovanni.  Den nye operasjefen, Annilese Miskimmon introduserte henne, behørig nok, i svært positive ordlag.  Birgitte sier at hennes inntrykk av den nystartede operasjefen er godt.  Miskimmon er den samme personen uansett hvem hun snakker med og overser ingen.  Hun er spent på hvordan Miskimmon vil løse utfordringene hun allerede har fått i fanget.

21. mai 2017 sang hun i aulaen ”Vier letze Lieder” med Universitetets Symfoniorkester på avslutningskonserten til Daniel Nystedt.

Birgitte debuterte, som nevnt, på Den norske Opera & Ballett i 1998 som Nattens Dronning i Tryllefløyten. I skrivende stund har hun tilbrakt 4 uker i Wien med prøver. Hun synger nå 1. dame i Tryllefløyten med premiere søndag 17. september.  Dirigenten er Renè Jacobs, og regissør er Thorsten Fischer.  Hun mener dette blir en veldig fin forestilling.  Hun gleder seg over å vandre rundt i det vakre Theater an der Wien som for en stor del ble finansiert av Schikaneder, Tryllefløytens librettist, penger han tjente nettopp på suksessen av uroppførselen av Tryllefløyten i 1791.  Hun synes også det er morsomt at Caroline Wettergren, hennes tidligere student, nå gjør samme rolle på DNB&O.

Etter endt dyst i Wien skal Birgitte synge tittelrollen i Armida av Haydn med Renè Jacobs og Kammerorchester Basel.  Da må hun hente frem koleraturenergien igjen.  Armida skal fremføres i Warshawa Philarmonic concerthall, Theater an der Wien og i Basel Martinskirche.  Hun skal også synge Il Primo Omidicidio av Scarlatti både i Opèra National de Paris og også på Berliner Statsoper.  Deretter skal hun synge Beethovens Missa Solemnis i Ruhrtriennalen med Steven Sloan.  Deretter unner hun seg halvannen uke hjemme med familien før ferden går videre til Karlsruhe med Vitella i La Clemenza di Tito.  Det siste synes hun er veldig spennende fordi det blir lite prøver, hun må lære seg produksjonen ut fra en DvD.

DNO&B kommende sesong.
Birgitte skal synge Donna Anna i Mozarts Don Giovanni, på DNO&B i mai/juni 2018. Dette er en samproduksjon med English National Opera og Theater Basel med regi av Richard Jones.

Birgitte gleder seg også til denne oppsettingen.  Ekstra hyggelig er det fordi Caroline Wettergreen, som hun jo tidligere har hatt som student, synger Zerlina.

Birgitte har sunget Donna Anna utallige ganger.  I september-oktober 2015 sang hun Donna Anna konsertant i Palau de la Musica Catalana, Barcelona.  I februar-mars 2016 sang hun Donna Anna i Opera de Rouen Haute Normandie, Versailles. Bolsjoiteateret i Moskva har hun også gjestet i denne rollen med den nye stjernedirigenten Theodor Currenzis og en like stor stjerneregissør Dimitry Tscherniakov.

 

Birgitte Christensen har sunget mye og har et bredt repertoar, men kan vi driste oss til å si at Donna Anna har blitt hennes signaturrolle, eller er det bare tilfeldigheter? Selv opplever hun at Donna Anna er en veldig god rolle for hennes stemme.  Hun opplever også at det gode med den lange erfaringen hun nå har som sanger, er at hun stadig har blitt mer og mer blitt klar over hvem hun er, hva hun kan og hva hun ikke kan.  Det er greit å bare være seg selv og ikke kjempe for hardt for å ”vises” i alle sammenhenger.

På spørsmål om hvorvidt hun har noen preferanser i valget mellom operascenen og konserter i liten eller stor skala svarer hun at hun har ingen klare preferanser.  Det som trigger henne er at publikum er med.  Det gir energi.  Hun vil gjerne se sitt publikum.  Det gjør hun i liten grad i Operaen hvor en lever i en boble og ser lite fra

scenen og ut i salen, men der føler hun at kjemien er viktig.  Hvis publikum er med blir hun sterk og trygg.   Dette er veldig godt i rollen som Donna Anna, for der er hun så sterkt til stede i begynnelsen.  Hun gleder seg intenst til å synge på vår medlemsforestilling lørdag 2. juni 2018 og sier det er fantastisk når Operaklubbens medlemmer er i Operaen.  Det gir ”trøkk”!  Hun er m.a.o. en av de mange sangere som opplever at det er en stor glede å synge når Operaklubbens medlemmer fyller salen.  Da er kjemien på topp!

I det store og hele er det mange ting som må ordnes i detalj for en sanger som ikke har nære grenser for sin arbeidsplass.  Birgitte er en person som fremsnakker andre.  Hun er bl.a. ekstremt glad for at hennes agentur Artefact Artistmanagement, Matthias Eidmann er så gode på detaljplanlegging.  Hun minnes også med stor glede sin sanglærer over mange år, Ingrid Bjoner, og sier det ble et stort og tomt rom da hun døde i 2006.  Birgitte var da så heldig å treffe John Lidal som ble hennes coach da og som hun sier støtter og hjelper mange sangere.  Det var for øvrig han som sto bak Operagallaen i påsken 2016.  Birgitte sier hun også har stor hjelp i sin fantastiske livs- og sangcoach Siv Roland.  Hun sier det er utrolig viktig for henne som sanger å ha gode støttespillere; både for at utviklingen skal gå i riktig retning og for å holde bitene i det store puslespillet på plass.  Hun er så glad for sine sterke og ærlige ”monitorerer”.

Og vi – vi er glade i henne.