Tiårets rolledebut av Caroline Wettergreen

Vi har tidligere omtalt med spenning dette som årets rolledebut.
Det ble tiårets rolledebut!
Vi som var tilstede svevde ut av operaen etter forestillingen og mange av oss har ikke landet ennå.

Her er hva noen operapersonligheter sier etter forestillingen 19. mars.

Gjøril Songvoll, bl.a. Leder av Opera til Folket, særdeles aktiv i operamiljøet og selv sopran:
Vi var alle vitne til en stor sensasjon i Operaen i går. Caroline Wettergreen som Lucia overgikk alle mine fantastier. Jeg vet jo godt hvor dyktig Caroline er da jeg har jobbet med henne på flere prosjekter. Men i går ga hun oss en oppvisning i en profesjonalitet og hadde en kunstnerisk nerve som jeg faktisk ikke har sett før. De høye tonene hennes er perfekte. Hun har en overtoneklang som ingen andre, men stemmen virker så fantastisk godt i alle ledd. De dype tonene kommer gjennom orkesteret også og hun har en fantastisk musikalitet som er få sangere forunt. Jeg må også få trekke frem Yngve André Søberg. Han er absolutt en av de beste barytoner i verden med en stemme som er helt unik. Varm, detaljert og musikalsk. Vi kan virkelig være stolte over disse to sangerne. Det blir gøy å følge dem videre:)

Per Olav Reinton, tidligere ansvarlig for operasendinger i kulturavdelingen i NRK, og medforfatter av boka Opera:

Lucia fra det skotske høylandet.
De er tre som debuterer med glans i operaen Lucia di Lammermoor i Oslo om dagen: Det er operasjefen Annilese Miskimmons første oppsetning – riktig nok med en leieproduksjon fra English National Opera. Det er den finskedirigenten Dalia Stasevskas debut i Bjørvika – hvorfor bringer Finland så mange dyktige dirigenter? Og det er ikke minst den norske sopranen Caroline Wettergreen som rolledebuterte som Lucia 19. mars – det gror godt blant norske sopraner om dagen!

Donizettis opera fra 1835 er bygd på Walter Scotts roman om en dramatisk historie fra det skotske høyland på 1600-tallet. Noen oppsetninger av denne historien har virket gammelmodige, slik den var sist den ble satt opp i Oslo, og publikum kunne med god rett spørre seg om det er verdt å bry seg med hva det skotske høylandets aristokrati drev med for lenge siden. Men slik ble det ikke denne gangen. Det skyldtes ikke minst den debuterende sopranen på mandag, Caroline Wettergreen, som fikk oss til å tro på Lucia, og som trivdes i de høye tonene som betyr så mye i denne operaen. Og det skyldtes dirigentens evne til å få musikken til å leve med ensemblet på scenen – til og med den kjente galskapsscenen, som lett bare kan bli et bravurnummer – ble til noe som skjedde der og da, sammen med den hule klangen fra en akkompagnerende glassharmonika som bidro med sin helt spesielle atmosfære ril Lucias kromatiske figurer, brå harmoniske endringer og dramatiske utbrudd i Spargi d’amaro pianto – ”Dekk meg med bitre tårer”.
Jeg grudde meg litt til operaens siste akt, som lett bli melodramatisk når de tragiske elskende dør på hver sitt langsomme vis, men Caroline Wettergreen og Yngve Søberg overbeviste meg. Donizetti byr på mange flotte arier, og de behersket dem med bravur. De fikk meg til å tro på karakterene de spilte. Klaustrofobien ble forsterket når aktørene måtte hoppe inn gjennom vinduene fordi det ikke var dører i huset.
Så glemte vi heller den litt stillestående regien hvor koret sto som en mørk vegg og stirret ut i salen.

Berit Bøthun, fremtredende operapersonlighet fra Operaklubben med meninger om de fleste operaer.
Har aldri opplevd maken, hverken i London, New York, Wien eller Milano.
Braksuksess!
Hun blir en internasjonal stjerne!
Jeg er ekstremt stolt over å være en av den som først oppdaget henne da vi hørte henne på en operaklubbaften. Skulle ønske jeg hadde anledning til å høre henne på torsdag også.